At all historie er samtidshistorie kan synes som et merkverdig utsagn, for hva med historien om det gamle Egypt, eller Romerriket. Er det også samtidshistorie?

Ja, på ett nivå er det faktisk det, for all historie har det til felles at den enten skrives, eller tolkes i sin samtid. Sånn sett kan det faktisk også være vanskelig å spå om fortiden.

George Orwell sier det slik i romanen "1984": Den som kontrollerer fortiden, kontrollerer framtiden og den som kontrollerer nåtiden, kontrollerer fortiden".

Han fortsetter: Fortiden er det som våre skrifter og våre minner er blitt enige om at den skal være og siden Partiet kontrollerer all skrift og har full kontroll over sine medlemmers tanker, følger det at fortiden er det Partiet velger å gjøre den til.

"1984" er en mesterlig skildring av livet i et totalitært diktatur. Ikke minst er beskrivelsen av hvordan språket brukes for å kontrollere befolkningen blitt klassisk.

Og det aller viktigste man kontrollerer gjennom språket er fortellingen; fortellingen om samfunnet og fortellingen om historien.

Forfatter Jo Nesbø er inne på noe av det samme i en artikkel han skrev for danske Weekendavisen etter Putins invasjon av Ukraina: "Er det dette som er den egentlige slagmarken – narrativet"; fortellingen?

I en tid der sannhet er devaluert til fake news, fortsetter Nesbø, har ikke lenger fakta den tyngden det hadde. Det har måttet vike for fortellingen, den som definerer vår gruppe, nasjon, kultur, religion.

Nesbøs "definerende" fortelling baserer seg ofte på en spesifikk beskrivelse av historien, en tolkning mer tilpasset dagens behov enn det som faktisk skjedde.

Som når Russlands tidligere president Medvedev anklager Polen for lide av russer-fobi. Historien blir skrevet på nytt, hevder han og anklager polakkene for å ha glemt at det var sovjetiske soldater som kastet de nazistiske okkupantene ut av Polen.

Det er for så vidt sant, men i Polen husker man antakelig bedre det Medvedev "glemmer" å nevne.

At Stalin og Hitler delte Polen mellom seg etter invasjonen i 1939, og at Stalin deretter massakrerte 15-20.000 polske militære og intellektuelle i Katyn-skogen, et forsøk på å utslette den polske eliten og erstatte den med Moskva-tro kommunister.

Et annet eksempel er Putins påstand om at Krim alltid har vært russisk, og nærmest havnet i Ukraina ved en feil.

Det er et faktum at dagens befolkning på Krim i overveiende grad er russisk, men det skyldes invasjon, undertrykking og etnisk rensing.

Da Katharina den Stores Russland i 1783 annekterte Krim hadde det i flere hundre år vært bebodd av de såkalt krimtartarene. Deretter startet Katharina et storstilt program for å flytte russere til Krim.

Tartarene ble fratatt sine eiendommer, som så ble gitt til russiske innvandrere. Mange tartarer flyktet da fra halvøya, men helt fram til andre verdenskrigs utgjorde de en svært stor andel av befolkningen.

I 1944 innledet så Stalin en storstilt tvangsflytting av tartarer fra Krim. 194.000 av dem ble flyttet til Sentralasia i noe som ikke kan kalles annet enn etnisk rensing.

Det finnes altså også en annen historie om det "russiske" Krim enn den Putin forteller. Slik all historie bestå av et sett historier. Den som bestemmer hvilken av disse historiene som skal gjelde, bestemmer i stor grad hvordan vi skal tolke historien.

Dette gjelder alle land, også vi bruker vår historie for å bygge nasjonal identitet og kultur. Forskjellen fra Putins Russland er at hos oss - som i andre demokratier - får de ulike versjonene og tolkningene av denne historien lov til å leve ved siden av hverandre.

Mens man i Russland fengsler de som forteller en annen historie enn Putin.

For all historie er som sagt samtidshistorie, og som akkurat det egnet til å skremme vettet av en diktator som ikke kontrollerer den fullt ut.