Donald Trump fortsetter med å splitte USA - og verden. Drapet på den iranske generalen Qasem Soleimani begrunnes med at man ville hindre et snart forestående terrorangrep mot amerikanske mål.

Samtidig vet vi nå at Iran-haukene i Trumps adminstrasjon - med utenriksminister Pompeo i spissen - lenge har argumentert for å drepe generalen.

Soleimani var utvilsomt involvert i terror, og drapet kan ha hatt mange motiver, men ett mange nå spekulerer i er at Trump bruker dette for å ta oppmerksomheten vekk fra riksrettsakeen mot ham, og skape en amerikanske patriotisme han kan å dra nytte av i høsten valgkamp.

Det vil i så fall ikke være første gang en statsleder bruker ytre fiender for å sikre hjemlig støtte: Flere av de lederne Trump har uttrykt beundring for, som Kim og Putin, gjør det hele tiden.

Det er heller ikke uten paralleller i amerikansk historie. Da Bill Clinton ble stilt for riksrett i 1998 gjennomførte USA plutselig flere luftangrep mot Sudan og Irak.

Dette var angrep mange mente hadde lite med sikkerhetspolitikk å gjøre, desto mer med å gi amerikanerne noe annet enn Monica Lewinski og sigarer å tenke på.

Fenomenet har til og med fått sitt eget navn; å vifte med hunden, etter filmen «Wag the Dog».

Den kom rett før riksrettsaken mot Clinton og beskriver hvordan en spin doctor finner opp en krig med Albania for å få oppmerksomheten bort fra en sexskandale som involverte presidenten.

Et helt annet spørsmål er om dette angrepet vil hjelpe Trump eller ikke. Han har allerede antydet at riksrettsaken bør legges bort, fordi han har det for travelt med å forsvare USA ute i verden.

Han får neppe viljen sin, men angrepet på Iran kan bidra til å låse frontene enda fastere når det gjelder det amerikanske folkets syn på riksrettprosessen.

Mellom de som mener Trump må fjernes nesten for enhver pris, og de som ser på riksretten som et forsøk på å gjøre om på valgresultatet i 2016.

Slik sett kan angrepet mobilisere på begge sider, og mye tyder på at Trump har mest å tjene på det.

Han har allerede et ekstremt sterkt grep som sine velgere, basert på et enkelt budskap og en sterk økonomi. Demokratene problem er at deres budskap både er sprikende og uklart.

Om fire uker bestemmer Iowa hvilken demokratisk presidentkandidat delstaten støtter, men mye tyder på at det endelige valget av Trumps motkandidat ikke kommer før langt ut på våren, så tett er racet.

Mens Trump har omformet republikanerne i sitt bilde, er det dessuten stor splid innad hos Demokratene om hvor langt til venstre man vil legge seg.

Skal man ta en Trump og satse på å mobilisere egen base, som på visse områder svært radikale, eller skal man legge seg inn mot midten og få med seg de som vil tilbake til mer normale tider i USA?

Trump har bevist for all verden at det er fullt mulig å vinne valg ved bare å mobilisere basen, og demokratene base er i utgangspunktet klart større enn Trumps.

Men den er også klart mer variert, så faren er stor for at man ved å velge en kandidat som appellerer til en fløy, skremmer vekk den andre.

Den faren blir større og større jo lenger den interne valgkampen med sine personangrep varer. I 2016 ble det så ille at mange som støttet Bernie Sanders i primærvalgkampen nektet å stemme på Hillary Clinton i selve valget.

Sommeren 2016 stemte et flertall av britene for å forlate EU, og Brexit er i ettertid sett som et forvarsel om Trumps valgseier.

Før jul vant De konservative valget i Storbritannia med stor margin. Labours radikale politikk ble avvist, særlig av partiets tradisjonelle velgere utenfor storbyene, og mange har sett det som en advarsel til demokratene om å gå for langt til venstre i 2020.

Men vi kan også trekke andre lærdommer av dette valget. Boris Johnson avviste ethvert samarbeid med det høyrepopulistiske Brexit-partiet, og dro i stedet sitt eget parti inn mot midten der han overtok flere av Labours gamle kampsaker.

Lite tyder på at Trump vil evne den type politisk fleksibilitet, aller minst dette siste angrepet på Iran.

Dermed vil valget antakelig avhenge av hvor mange som vil bli kvitt Trump så sterkt at de holder seg for nesen og stemmer på Demokratene, uansett hvilken kandidat de til slutt velger.

Og det spørsmålet er fremdeles helt åpent.