Vi er to som har sett alvorlig sykdom – kreft – på nært hold. Hun som nær pårørende, han som kreftsjuk. Med det som perspektiv kjenner vi begge på et behov for å si fra om arrogansen vi nå ser i systemet som er til for helsa vår, for livet vårt. Dette systemet som består av Helgelandssykehuset HF med fagmiljø, Helse Nord RHF som eier og til slutt Helse- og omsorgsdepartementet som eier av det hele.

Naturligvis er ingen av oss faglige kompetente når det gjelder tarmkirurgi, eller tarmkreft. Like naturlig kan vi, i likhet med alle andre, mene hva vi vil om lokalisering på Helgeland. Her lar vi begge det ligge. For oss handler dette nå om hvilken evne disse miljøene har til å sette pasienten, helsa og livet i sentrum. For oss ser det ut til at det som skulle bety mest, betyr minst.

Kreft tar liv. Og tar det ikke liv så forringes livet med følgeskader av behandling, lidelser og noen ganger uførhet. Tid fra diagnose til behandling betyr veldig mye ved kreftsykdom, det kan avgjøre om du overlever, og det avgjør hvor radikale inngrep som må til, hvor store følgeskader og lidelser som skal prege resten av livet. Resten av livet til den som er kreftsyk, men også resten av livet til ektefeller, barn, familie, kollegaer og arbeidsplasser.

Til forskjell fra veldig mange andre grunner til å havne på et sykehus, er kreft edruelig sett dødelig. Beskjeden om at mannen min var kreftsjuk med en uviss prognose var en voldsom opplevelse og påkjenning. Alt ble satt i spill, familie, økonomi, trygghet, mulig framtid i lag. Kommer ungene våre til å vokse opp med en far? For meg som kreftsjuk, handlet det i beste fall om å unngå de verste skadene av behandlinga for kreft. Ble sjukdommen oppdaga tidlig nok? Fikk jeg behandling tidlig nok? Eller er dette starten på slutten, skal jeg dø fra mine?

Det er trist å se at ikke alle styremedlemmene i Helgelandssykehuset faktisk tar parti med pasienten, men heller ser ut til å prioritere lokalisering som viktigere enn mulighetene for å overleve og å få en anstendig livskvalitet. Kanskje må vi forvente det når vi setter sammen styret på den måten vi gjør? Enda verre er det styret i Helse Nord RHF til fulle ignorerer det grunnleggende ansvaret de har. Nemlig å sørge at befolkninga i Nord-Norge, og nå på Helgeland har et godt nok tilbud om spesialisthelsetjenester. Det kan godt tenkes at å legge tarmkirurgi til sykehuset på Mo ikke er optimalt sett fra alle synsvinkler, men det bør være enkelt for alle å se at det er veldig mye bedre enn ikke å få behandling i tide.

Styret og styremedlemmer har et klart ansvar for liv og for helse, og vi undres hvor mange krykker i form av utredninger styret i Helse Nord må ha for å klare å ta en beslutning? Hva er dere redde for, gjenvalg som styremedlem, egen karriere, ikke bli vel ansett i de rette politiske miljøene, eller? Velger dere å representere særinteresser eller prioritere hensynet til pasientens interesser? Sett gjennom våre øyne er det i alle fall ikke pasienter og pårørende på Helgeland dere setter først. For mens det utredes på organisering og kapasitet, igjen, så er det et kompetent fagmiljø som er klare til å behandle pasienter med tarmkreft på Helgeland. Mens vi venter er det også pasienter som har eller får påvist kreft, som ikke kan gis tidsgaranti, som i verste fall må gjennom mer radikale inngrep som forringer og skader videre liv, eller som i verste fall dør.

For oss med erfaring (realkompetanse!) oppleves det veldig sterkt at det er noen ikke vil pasienter og pårørende på Helgeland vel. Tilliten til systemet har vært tynnslitt lenge, nå er den til de grader brutt. Vi, den pårørende og overleveren, vi vil at dere som styremedlemmer også kalkulerer inn i kostnadene i form av forringede og tapte liv for pasienter, pårørende i stort, kollegaer og arbeidsplasser på Helgeland.