Gå til sidens hovedinnhold

Når det ekstreme blir det normale

Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.

Vi lever i en verden som er i ulage. En skjødesløs forvaltning av naturressursene og utstrakt forurensning over altfor mange år er i ferd med å hente oss inn. Det merker vi på kroppen nå. Det er ikke tilfeldig at nyhetene preges av hetebølger, skogbranner, flom, tørke og ekstreme nedbørsmengder. Klimaendringene er noe vi bare må ta på alvor. Hvis ikke kan det være for sent.

Dommedagsprofetier? Raljering fra en miljøvernaktivist? Tullprat basert på synsing og forskningsrapporter bestilt av venstresiden?

Nei.

Klimaendringene skjer her og nå. FNs klimapanel (som altså består av verdens ledende klimaforskere og ikke de selvoppnevnte ekspertene som florerer på sosiale medier) slår fast at menneskeskapte utslipp av klimagasser har medvirket til flere tilfeller av ekstremt høye temperaturer og uvanlig høyt havnivå. Resultatet av disse endringene ser vi overalt. Flommen i Tyskland og Kina, de ekstreme heteperiodene i USA og Canada, med på følgende skogbranner, og nedsmeltingen av isen ved polene er etter alt å dømme et direkte resultat av menneskelig aktivitet.

Vi sager over den grena vi sitter på. Vinterstormene som har preget landsdelen de siste dagene kan være udramatiske i global målestokk, men det er ingen vil om at det ekstreme snart blir det normale.

De siste hundre årene har gjennomsnittstemperaturen på kloden steget med en grad. Det høres ikke all verden ut, men de globale værsystemene er så sårbare for endringer at selv denne beskjedne økningen har ført til ekstreme klimaendringer. Ved utgangen av dette århundret forventes det at temperaturen har steget med fire nye grader. Det er vanskelig å forestille seg hva følgene kan bli. Norske forskere tror at værkatastrofer som tradisjonelt har rammet kysten vår hvert 100. år i 2050 kan skje hvert eneste år.

Imens fortsetter Norge å dele ut enda flere konsesjoner for leting etter olje. Og da hjelper det fint lite at våre egne utslipp synker marginalt. For utslippet fra forbrenningen av oljen og gassen vi eksporterer er gjerne 10–20 ganger større enn egne utslipp. Mye tyder altså på at ambisjonene om å kutte klimagassutslippet med 50 prosent innen 2030 er ren symbolpolitikk.

Det er på tide at politikerne begynner å ta noen upopulære avgjørelser. Før det blir for sent. Det partiet som tar miljøet på alvor ved stortingsvalget til høsten får min stemme. Ikke fordi jeg nødvendigvis vil gå ned i levestandard eller fordi jeg ikke ønsker sysselsetting velkommen, men fordi jeg vil at mine barn skal ha en trygg framtid.

Kommentarer til denne saken