"En gjeng med banditter." Ordene falt under panelsamtalen på NHO Nordlands hagefest. Ordene var mine. De var rettet mot organisasjonen Motvind Norge. De var sagt med glimt i øyet, men under dem ligger det også et alvor. Jeg la til at Motvind Norge ikke var invitert. Tema var kraft-, sikkerhet- og industripolitikk.

Jeg har i etterkant blitt utfordret på hvorfor jeg sa det jeg sa, og hvorfor vi ikke inviterte dem inn. Er det fordi de ikke har et legitimt syn på en viktig sak som kraftutbygging? På ingen måte. Var det fordi dette var et menighetsmøte hvor alle var rørende enig om veien inn i framtiden? Absolutt ikke. På den sommerkjølige plena på Nordland kultursenter, var det folk fra Nordlands samfunnsliv, bedrifter, akademia, media, kulturliv og fagbevegelse. Her var de fleste syn i kraftdebatten til stede, selv om deltakerne kanskje ikke er å regne for «vanlige folk.» Alle syn skal slippe til, men lar det seg gjøre når trusler er en del av miksen?

«Hvis dette blir bygd skal du og familien din dingle livløse fra et rotorblad». «Gleder du deg til å flytte? Det bør du. Du skal flytte snart, hvis ikke vet du hva som skjer» «Du vet vi hva vi gjør med landsforrædere her i landet?». Dette er noen smakebiter av det jeg har fått etter å ha sagt min mening om vindkraftutbygging. Selv om jeg takler det, er problemet at jeg ikke er alene. Historiene fra folk jeg møter som tør å mene noe om vindkraft, opplever det samme. Slike trusler er like uakseptable som effektive – de drukner stemmene de ikke vil høre.

Men kommer disse truslene fra Motvind Norge? Det vet jeg ikke. De vil nok svare nei og distansere seg fra det hele. Nå har de neppe kontroll på hele medlemsmassen og hva de gjør, og de vil naturligvis si at de kjemper en kamp med demokratiske virkemidler. Det er godt mulig, men Motvind Norge må også ta ansvar for mørket de mobiliserer, med sine særdeles røffe aksjonsformer. Her nytter det ikke å toe sine hender.

For Motvind Norge har utviklet en egen ekspertise i aksjonsdemokrati. De mobiliserer kraftig og blir særdeles høylytte. De skyr få virkemidler og har både en språkdrakt og en aggresjon som på mange virker skremmende. Lokale folkevalgte – vanlige folk som vil gjøre en jobb for oss alle – forteller de føler seg uthengt og blir skremt fra å ta beslutninger i tråd med egen overbevisning.

Motvind Norge har en aksjonsform som ser ut til å ha som mål å – i alle fall den virkning – at andre stemmer skal ties. Harselas, personangrep, uthenging og desinformasjon er alle verktøy som ligger lett tilgjengelig. Det er noe militant og nesten udemokratisk med hele framtoningen. I kjølvannet følger truslene som utvilsomt passerer demokratiets grense. Motvind Norge må gjerne ta avstand, men de må likevel ta ansvar. Pisker du opp stemninga, må du være med å betale regninga. Dette er en del av bildet som sjeldent kommer frem i offentlighetens lys.

Senest i forrige uke var styreleder i NHO Nordland, Espen Haaland, ute og delte sitt syn på kraftutbygging. Stormen som fulgte, var ventet. Det eksploderte i kommentarfeltet. Og til slutt kom truslene om at hans standpunkt kvalifiserte for avlivning. Vi vet ikke hvem som står bak drapstruslene, men Motvind Norge bidro til å piske opp stemningen. Ilden spredte seg raskt til de som ikke har noen sperrer for å bekjempe andres synspunkter med alle midler. I forlengelsen av Haalands utspill, åpnet en lokal Motvind Norge-leder i et intervju med Rana Blad, for sivil ulydighet. En form for selverklært demokratisk rett til å sette lov og orden til side og bekjempe demokratiske prosesser og beslutninger, med udemokratiske virkemidler. Målet helliger middelet. Slikt sender signaler. Slikt legitimerer ytterliggående adferd utover lovens grenser.

Vi som er offentlige personer skal tåle mye og må stå i det, men aksjonistenes veier er grenseløse. Nylig ble jeg fortalt om ei som hadde uttalt seg positiv om vindkraft, for så bli utsatt for en koordinert storm av rapportering av hennes private FB-profil. Etter et visst antall blir den deaktivert. Dermed var hun utestengt fra Facebook og tiet fra samfunnsdebatten. Og sånn kan jeg fortsette.

Bak støyen av Motvind Norges roping og rasling med sablene, finner vi vanlige folk som bor her. Ikke overraskende møter Motvind Norge også motvind i størsteparten av befolkningen, selv om de gir inntrykk av å ha alle med seg. Senest i en undersøkelse bestilt av Amedia og NRK viste det. Med hva betyr vel det? Motvind Norges sak er tilsynelatende hevet over hva vanlige folk ønsker. Alt for saken. Dermed lever de fint med å skremme kommunestyrer fra å lytte til egne innbyggere når framtiden skal besluttes. En form for mindretallets tyranni. Gjerne ledet an av aksjonister flydd inn fra andre deler av landet.

I lokalsamfunn som Mosjøen, hvor krafta fra vindparken skal gå til å trygge arbeidsplassene på Nord-Norges største industribedrift, Alcoa, var støtten høy. Det er slike ting som kommer frem gjennom gode prosesser hvor folk kommer til ordet og fakta legges på bordet. Med det avkles Motvind Norges stemme som noe ganske annet enn folkets stemme. Lokalt er de en håndfull, men på sosiale medier gjør de seg større enn de er, med aktivisme fra medlemmer fra hele landet.

Dette var grunnen til at ordene mine falt og hvorfor Motvind Norge ikke ble valgt til å representere en motstemme til mer kraftutbygging. Motvind Norgefortjener motbør for aksjonsformen. De har ikke noe på en scenekant tuftet på en av demokratiets viktigste pilarer å gjøre, nemlig ytringsfriheten. For som jeg har vist i denne teksten, bidrar deres aksjonsdemokratiske arbeidsform til å kvele den. Om det ikke er hensikten spiller ingen rolle, for det er akkurat det som skjer. Både blant folk og folkevalgte. Derfor burde de vite bedre. Og viser de i framtiden det, bør de inviteres til enhver scene for å diskutere. For ingen er alene om svaret på hva som er rett. Men på veien til svaret trenger vi både (nett) vett og nulltoleranse mot urett.