I en av den gamle gårdens stuer sitter Ingrid Hunstad (57) og sønnen Ian Selvaggi (22) og kikker ut på et vedvarende gråvær – yr, tåke, litt opphold, mer yr. I Roma er det 38 grader.

– 38 grader, det er ikke til å holde ut. Det blir varmere og varmere, det er trafikk, det er kø, det er folk overalt. Italia egner seg for turister, men det er tungt å bo der, sier Ingrid Hunstad på flytende norsk, og understreker det hele med italiensk kroppsspråk.

Den okergule Hunstadgården med historie tilbake til 1700-tallet har vært feriehus siden 1967. Riktignok et mye brukt feriehus og et samlingspunkt for ni Hunstad-søsken og 25 søskenbarn. Ingrid sier husker barndommens sommeruker som en vedvarende fest med folk alle steder, turer, hesjing, fisking og besøk.

– Det var dette som var og er hjemme. Storfamilien er varm og festlig, og jeg har alltid lengtet etter å bo her, sier hun. Nå vil hun realisere den drømmen.

Gården er en sjeldenhet i Bodø. Den eldste delen av bygningen er fra 1770-tallet, og i sin tid omfattet eiendommen hele Hunstad, forteller Ingrid. Hennes tippoldefar Anders Andersen kjøpte gården i 1839 og senere tok hans sønn Nikolai navnet Hunstad etter gården. En stund eide hennes far Asbjørn og hans åtte søsken gården sammen, inntil Asbjørn kjøpte ut de andre i 2007. Tre år senere overtok Ingrid.

– Hele livet mitt har jeg vært her mye. Vi bodde i Italia, men alltid med en følelse av vi snart skulle flytte hit. Jeg har bestandig følt meg mer norsk enn italiensk, sier hun. I tillegg til Ingrid og Ian (uttales Jan) består familien av Liv (18) og pappa Giulio Selvaggi (57).

– Heldigvis er min mann glad i å være her, akkurat som meg. Han liker å fiske og å gå i skogen. Det ble fort naturlig at dette ble også vårt sted, sier Ingrid.

– Kaffe? Americano eller espresso? Spør Ian og går til det lille kjøkkenet. Han forstår mye norsk, men snakker det ikke selv. Gården er en selvfølgelig del av også hans liv – et sted han har tilbrakt uker hver sommer.

– Jeg fisker mye, går bare rett over jordet her og ned til sjøen. Der får jeg torsk og til og med kveite. Vi går også mange turer til Tussvatnet, Per Kalsatind, Heggmotind, Børtind ... Det kjennes ikke bare som ferie når vi er her, det føles som å komme tilbake til vårt andre hjem. På somrene her fortalte alltid morfar oss mye om hvordan livet var her før. Familien har overført sitt sterke bånd til Norge og dette stedet til min søster og meg, sier Ian.

Svaret på hvorfor familien havnet i Italia, er amore. Ingrids far Asbjørn ble sendt til Roma via sin jobb som ingeniør i Standard Telefon og Kabelfabrikk i Oslo. I Roma møtte han Delia Iannone, og før hans tre måneder i Italia var over, var de gift. De bodde noen år i Oslo, Delia lærte seg norsk og jobbet både ved det italienske konsulatet og telefon- og kabelfabrikken. Men senere flyttet de tilbake til Roma – og lengtet alltid til Norge.

– I hele oppveksten var det å flytte til Norge et tema. Vi var nesten på flyttefot stadig vekk. Vi fikk norske aviser og snakket mye om Norge. Også mamma lengtet hit, og vi to døtrene levde med den følelsen at vi snart skulle dra. Men jobb og andre ting gjorde at det ikke ble slik. Uansett var vi her mye. Dette var storfamiliens samlingssted. Vi kalte det bare gammelstua. «Vi møtes i gammelstua», sa vi alltid, forteller Ingrid.

I Italia varer skoleferien både lenge og vel, og det ble til at Ingrid var elev På Alstad barneskole i noen uker før familien returnerte til Roma etter somrene. Noen ganger tok de turen til Bodø også på andre tider av året. Gården var et hjem – og en hobby. Det var alltid noe som måtte gjøres. Da som nå.

I august 2016 døde Ingrids far Asbjørn i gammelstua. Året før hadde Hunstadgården samlet nesten hundre personer til slektstreff. Et nytt var planlagt i fjor, men ble korona-avlyst. Forhåpentligvis kan det bli neste år. Og kanskje er huset da igjen blitt hjem på ordentlig.

– Det er vårt ønske, ja. Pandemien har vist oss at det går an å jobbe også herfra. Jeg er fysiker og forsker i geofysikk ved universitetet i Roma. Også mannen min er geolog. De fagene er ikke ved Nord universitet, men kanskje kan vi få jobb innen marinbiologi, sier Ingrid. De vil vente med flytting til datteren Liv er ferdig på videregående skole til våren. Hun ønsker å søke seg til NTNU. Og Ian, som studerer matematikk, vil ta deler av studiet i Bergen. Også bestemor Delia, som nå er 83 år, vil flytte. Hun har ikke vært i Bodø på to år på grunn av pandemien.

– I Italia har vi en veldig liten familie, her har vi mange nære. Og livet er mye lettere i Norge enn i Italia, mener Ingrid. Klimaet er én grunn til å flytte nordover.

– Det er altså 38 grader i Roma nå. Klimaendringene vil gjøre det verre og verre, og jeg som forsker på klima kan ikke forsvare å installere airconditionanlegg hjemme, legger hun til.

Et gammelt hus som nok blir ganske kaldt vinterstid i Bodø, skremmer dem ikke. Huset er på hele 200 kvadratmeter, fordelt på to etasjer. Gulvene er dekket av en tepper, hvorav brorparten er vevd på vevstolen som fortsatt står på loftet. Familien har tatt vare på gamle møbler fra gården og kjøpt andre som skal passe inn, fire stoler fra Bodin kirke er blant dem. Å ivareta og restaurere hovedhus og låve/fjøs/stall krever tid og penger.

– Alt er skjevt og skakt, noe er bygd på stein og noe ikke. Vi måtte rive grunnmuren og løfte opp huset. Muren er på plass igjen, men det er ikke lenger den som bærer huset. Pipa er revet og bygget på nytt, sier Ingrid og viser rundt på tunet.

Nordland fylkeskommune har tidligere bidratt med drøye 400 000 kroner til arbeidet med å restaurere Hunstadgården.

Nå er det stall/låve/fjøs som skal reddes. Det vil si – det viktigste er gjort allerede. Stålbjelkene som ble satt inn for to år siden sikrer at bygningen ikke kollapser.

– Vi har ikke helt bestemt oss for hva vi skal gjøre videre. Lenge var låven et sted der hele slekta kastet alt de ikke visste hvor de ellers skulle gjøre av. Da vi begynte å rydde, fant vi til og med flyhjul, som visstnok var tenkt brukt til en traktor. Her var saueskitt og mye rot. Nå har vi ryddet opp og håper å få laget et bad og badstue i det som var fjøset, for det vi har i hovedhuset er bare et lite krypinn under trappa. Kanskje kan låven på sikt bli omgjort til ei stue med stort vindu mot sjøen og vinterens nordlys, drømmer Ingrid.

Det er veldig mye å gjøre, men det haster ikke. Det som uroer henne mer enn manglende bad, er utbyggingsplanen for Hunstad Sør. 1. september er skal hun i møte med Bodø kommune om den.

– Dette er den eneste gamle gården som er igjen her etter krigen. Jorda ble ekspropriert på 80-tallet, og eiendommen vår er bare to mål nå. Men jeg synes det blir feil å bygge ut så tett inntil. Det burde heller vært etablert en park, sier Ingrid. Hun har forgjeves bedt om en støyskjerm mot riksveien, for selv om det ikke er Roma-støy, er det rikelig med billyd fra riksveien så snart man er utendørs.

Interessen for Hunstadgården er om mulig blitt enda større etter at de bestemte seg for å flytte dit.

– Akkurat når det skjer, vet vi ikke, men tida med hjemmekontor har vist oss at vi ikke trenger å vente til vi får jobb i Bodø, sier Ingrid Hunstad.