Gå til sidens hovedinnhold

Nå utfordres pampene

Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.

Det er mange eksempler på at idrettens øverste ledelse har handlet i egen interesse snarere enn i interessen til de organisasjonene de er satt til å lede. Kan vi håpe på større åpenhet og en mer demokratisk idrettsbevegelse etter Superliga-hendelsene og Qatar-debatten?

Naivt, vil sikkert mange hevde. De store idrettsorganisasjonene som UEFA, FIFA og IOC kommer aldri til å endre seg i så stor grad at de kan betraktes som åpne og demokratiske. Så lenge det er så store økonomiske ulikheter i verden, kommer korrupsjon til å ha gode kår og være svært vanskelig å komme til livs – også innen idretten.

Samtidig blir stadig flere oppmerksom på hvilken kraft som ligger hos supporterne og de ivrigste tilhengerne. Uansett hva det ekstraordinære fotballtinget vedtar om boikott av Qatar-VM i helgen har denne saken tydelig vist oss hva et stort engasjement fra grasrota kan bety. Norges Fotballforbund ville aldri engasjert seg i de slavelignende tilstandene i Qatar uten dette presset. Når fotballpresident Terje Svendsen & co i dag snakker alvorstungt om hvor viktig det er at menneskerettighetene holdes i hevd også i Qatar, er bakteppet at de inntil nylig ikke har brydd seg nevneverdig.

Derfor er det grunn til en aldri så liten optimisme i synet på hvordan idretten kan være med på å gjøre verden bedre. Engasjement nytter, og engasjementet skremmer pampene. Ja, engasjementet for boikott av Qatar-VM har faktisk vært så skremmende for Norges Fotballforbund at de har sett seg nødt til å ta i bruk alt som finnes av skitne triks: Udokumenterte og urealistiske økonomiske konsekvenser er kastet inn i debatten for å skremme fotball-Norge til å si nei. Klubbledere i klubber som har bestemt seg for å si ja til boikott, er blitt oppringt av NFFs kretspamper og blitt oppfordret til å ombestemme seg.

Demokrati er flott for NFF så lenge flertallet gjør som forbundet sier de skal gjøre.

Et velbrukt argument mot boikott av Qatar-VM er at dette må bety at man også må boikotte OL i Kina. Som om det er helt utenkelig. Hvorfor skal vi egentlig akseptere at menneskerettighets–fiendtlige regimer får anledning til å bruke idretten for å framstå som noe annet enn de er?

Dette er i bunn og grunn selve hovedpoenget i hele Qatar-saken. Kanskje blir nettopp boikott av Kina-OL neste sak grasrota tar tak i? Vi ser jo at engasjement faktisk nytter og fører til endringer. Et eventuelt nei til boikott på fotballtinget i helgen endrer ikke på det.

Idrettspampene utfordres nå og det er faktisk tilfredsstillende å observere.

Kommentarer til denne saken