Det er mange eksempler på at idrettens øverste ledelse har handlet i egen interesse snarere enn i interessen til de organisasjonene de er satt til å lede. Kan vi håpe på større åpenhet og en mer demokratisk idrettsbevegelse etter Superliga-hendelsene og Qatar-debatten?

Naivt, vil sikkert mange hevde. De store idrettsorganisasjonene som UEFA, FIFA og IOC kommer aldri til å endre seg i så stor grad at de kan betraktes som åpne og demokratiske. Så lenge det er så store økonomiske ulikheter i verden, kommer korrupsjon til å ha gode kår og være svært vanskelig å komme til livs – også innen idretten.

Samtidig blir stadig flere oppmerksom på hvilken kraft som ligger hos supporterne og de ivrigste tilhengerne. Uansett hva det ekstraordinære fotballtinget vedtar om boikott av Qatar-VM i helgen har denne saken tydelig vist oss hva et stort engasjement fra grasrota kan bety. Norges Fotballforbund ville aldri engasjert seg i de slavelignende tilstandene i Qatar uten dette presset. Når fotballpresident Terje Svendsen & co i dag snakker alvorstungt om hvor viktig det er at menneskerettighetene holdes i hevd også i Qatar, er bakteppet at de inntil nylig ikke har brydd seg nevneverdig.

Derfor er det grunn til en aldri så liten optimisme i synet på hvordan idretten kan være med på å gjøre verden bedre. Engasjement nytter, og engasjementet skremmer pampene. Ja, engasjementet for boikott av Qatar-VM har faktisk vært så skremmende for Norges Fotballforbund at de har sett seg nødt til å ta i bruk alt som finnes av skitne triks: Udokumenterte og urealistiske økonomiske konsekvenser er kastet inn i debatten for å skremme fotball-Norge til å si nei. Klubbledere i klubber som har bestemt seg for å si ja til boikott, er blitt oppringt av NFFs kretspamper og blitt oppfordret til å ombestemme seg.

Demokrati er flott for NFF så lenge flertallet gjør som forbundet sier de skal gjøre.

Et velbrukt argument mot boikott av Qatar-VM er at dette må bety at man også må boikotte OL i Kina. Som om det er helt utenkelig. Hvorfor skal vi egentlig akseptere at menneskerettighets–fiendtlige regimer får anledning til å bruke idretten for å framstå som noe annet enn de er?

Dette er i bunn og grunn selve hovedpoenget i hele Qatar-saken. Kanskje blir nettopp boikott av Kina-OL neste sak grasrota tar tak i? Vi ser jo at engasjement faktisk nytter og fører til endringer. Et eventuelt nei til boikott på fotballtinget i helgen endrer ikke på det.

Idrettspampene utfordres nå og det er faktisk tilfredsstillende å observere.