Å gi nettet skylda for trusler mot politikerne, blir som å gi meteorologene skylda for været

Artikkelen er over 3 år gammel
DEL

AproposJeg husker ennå radioen den natta. Musikken. Stemningen. For dette var før CNN og døgnåpne nyheter. Dette var mens natta ennå tilhørte radioen, og lytternes favorittlåter. Så jeg slo den på, hjemme, etter en kveld på byen.

Lavmælt, klassisk musikk. Hvem kan ha ønsket seg noe sånt? Jeg lagde litt nattmat og krøp opp i sofaen. Noen sekunders stillhet.

Så stemmen. Den sies at vi kun trenger å høre ett ord for å kunne identifisere grunnstemningen i en stemme. Denne eimet av død: «Sveriges statsminister Olof Palme er skutt og drept i Stockholm».

28. februar 1986. Dagen vår uskyld døde. Visst var politikere blitt drept før, men ikke her. Ikke hos oss. Forrige helg var det akkurat 20 år siden.

Uskyldens tid er over, og med den demokratiets gullalder

Mye har hendt på de åra. Ingen statsminister lever i dag uten livvakter. En svensk utenriksminister er stukket til døde. Og selv om det er lett å glemme på grunn av deres alder; de fleste som døde på Utøya ble drept fordi de var, eller ønsket å bli politikere.

Dette er bakteppet når ledende politikere i Bodø nå blir utsatt for trusler og ildspåsettelse. Det blir derfor naivt å bortforklare det som har skjedd som tilfeldig hærverk eller overivrig debatteknikk. Historien viser oss at vi ikke lenger har råd til å ta den sjansen.

Drapet på Olof Palme er ennå ikke oppklart, selv om alle vet hvem som skjøt. En alkoholisert småkriminell, med et dypt hat til Palme, og samfunnet.

En så banal løsning at verken politi eller politikere ville tro på den, men som Hannah Arendt har lært oss er ondskap ofte banal.

Når følelsen av egen misère blir sterk nok, skapes det et hat rettet mot de «ansvarlige». Hatet i seg selv er upolitisk, men det rettes gjerne mot politikere.

De som styrer. De som bestemmer. De som gir alle andre fordeler, men overser våre behov.

Nå er hat mot politikere intet nytt, ja, vi har intet i dag som er i nærheten av 70-tallets voldsomme Palme-hat. Og 50-tallets kommunister ble utsatt for et hat ingen moderne politiker har vært i nærheten av.

Det nye er at det som før ble hvisket over kafébordene, nå utbasuneres over nettet. Det er i seg selv en demokratisering av ordskiftet, og bør ønskes velkommen. Det hatet som vokser i mørke, vokser raskest.

Å gi nettet skylda for truslene, blir derfor som å gi meteorologene skylda for været.

Det som bør bekymre mer er at tilliten mellom styrende og styrte gradvis svekkes, i takt med at velferdsstaten bygges ned.

Det skaper flere økonomiske og sosiale tapere, som lett blir ofre for politisk demagogi, og er mer tilbøyelig til å krysse grensa mellom ord og handling.

«Radikale tapere», kaller Hans Magnus Enzensberger dem, og det press økt innvandring legger på velferden vil øke deres antall.

Uskyldens tid er over, og med den demokratiets gullalder. Så neste gang du ser en politiker, gi henne en klem. Hun kan være en utdøende rase.

Artikkeltags