«Vi må bygge bruer, ikke murer». Budskapet kom fra pave Frans etter hans besøk i Marokko i 2019. Bakgrunnen var blant annet pavens ønske om en bedre behandling av asylsøkere på vei til Europa.

Siden har det ikke akkurat gått som paven ønsket: Broer er blitt stengt, og stadig flere murer reist.

Den seneste går langs grensa mellom Polen og Hviterussland, der tusenvis av migranter nå befinner seg i et ingenmannsland.

Dit er de sendt av den hviterussiske presidenten Lukasjenko som en hevn for EUs sanksjoner mot hans diktatoriske regime.

Det er lett å si seg enig med paven i at broer er bedre enn murer. Men historisk sett tar han grunnleggende feil.

Det er nemlig et nesten totalt sammenfall mellom bygging av murer og framveksten av sivilisasjoner. Helt fra det niende århundre før kristus, da innbyggerne i Jericho bygget en mur rundt byen sin for å beskytte den.

Alternativet til å bygge murer var nemlig å ta til våpen for å forsvare seg, med en påfølgende militarisering av staten. Noe som ville hindret framveksten av sivilisasjon.

Dette skjedde da også i en av antikkens få byer uten bymurer; Sparta.

Spartanerne ble ikke mer fredelige av det, tvert om. De utviklet en ekstrem krigerkultur, preget av fremmedhat, streng kontroll med egne innbyggeres adferd og en asketisk livsstil der all ny utvikling ble avvist nærmest på instinkt.

Men dette er historien, og da Berlinmuren falt i 1989 hevdet mange at det innebar at historien var slutt. I hvert fall den der vi gjemte oss bak murer; heretter skulle vestlig demokrati spre seg ut over verden og rive mur etter mur.

Det motsatte skjedde. De siste tiårene har nemlig vært en gullalder for murer.

Saudi-Arabia har fra 2003 av bygget 270 mil lange murer langs sine grenser mot Jemen og Irak. Kuwait har også bygget mur mot Irak, De Arabiske Emirater mot Oman.

Og mens alle kjenner Israels mur mot de palestinske områdene, vet få at Egypt har bygget en mur mot Gaza, eller at USA har finansiert en 50 mil lang mur mellom Jordan og Syria.

Men murbygging er langt fra forbeholdt Midtøsten. India har bygget en gigantisk grensemur mot Pakistan - og deretter mot Bangladesh. Mens Thailand og Malaysia er enige om å bygge en mur mellom de to landene for å hindre terror.

I Afrika har Kenya bygget en 70 mil lang mur mot Somalia, mens USA har finansiert en 20 mil lang mur mellom Tunisia og Libya.

Og selv om Trumps planer om bygging av en mur mot Mexico skapte ramaskrik, var det strengt tatt rent hykleri. Utbyggingen av fysiske grensehindre mot Mexico for å stoppe immigranter ble startet under Clinton og videreført av Bush og Obama i et tempo Trump bare kunne drømme om.

Dette har riktignok blitt gitt andre navn enn mur, og består ofte av piggtråd og metallgjerder, men det er et retorisk tjuvtricks, disse sperringene gjør samme jobb som Trumps mur og i dag er den amerikanske grensemuren mot Mexico (under ulike navn) 112 mil lang.

Det har ikke hindret den akutte krisen vi i dag ser på grensa, en krise som er i ferd med å undergrave president Biden i rekordtempo. Slik muren på grensa til Hviterussland ikke har dempet flyktningkrisen i Europa.

Murer er nemlig ikke nok slik migrasjonen i verden nå øker. For den øker ikke bare i takt med at verdens befolkning rammes av krig og klimaendringer, den øker i stor grad også fordi verdens befolkning blir rikere.

Det koster nemlig penger å flytte på seg, og nå har stadig flere familier råd til å sende en av sine til det rike Europa. Murer kan derfor ikke løse krisa over tid, men de er nødvendige på kort sikt.

Selv pave Frans´ egen kirke i Polen synes å ha skjønt det. Den har riktignok bedt om humanitær bistand til migrantene, men har ikke krevd muren revet.

Tvert om: Erkebiskop Gadecki understreker i en appell at innsatsen for migrantene ikke må gå på bekostning av «Polens sikkerhet».

I det ligger det nok en forståelse av at ingen nasjons befolkning vil akseptere åpne grenser. Uten muren risikerer man derfor et indre opprør og eskalerende vold mot immigrantene.

Alternativet til en mur er derfor - nå som i antikken - en militarisering av sivilsamfunnet der fascister tar over grensekontrollen og brenner det lille som tross alt er igjen av broer.