Gullet finnes i fjellene, og gullet finnes i elvene. I California, i Yukon, i Klondike. Og i Sørfold.

Tusenvis av mennesker skapte gullrush på de først nevnte stedene.

Ikoniske symboler på menneskets jakt etter suksess og formue. Gule, skinnende klumper vasket ut av elvens vann, klumper som endret menneskers liv og verdens økonomi.

Men det finnes mange former for gull, og det er her Sørfold kommer inn.

Også der finnes det gull i fjellene og i elvene, men dette er det hvite gullet.

Skummende, hvitt gull, skapt av enorme vannmasser som kaster seg ned fjellsiden og skaper en form for ren energi verden i stadig større grad etterspør.

Nå er det Blastr Green Steel som vil ha tak i gullet fra fjellene rundt Sørfold og Fauske.

Planen er å etablere produksjon av såkalt grønt stål, basert på tilgang av lokal kraft.

Det snakkes om milliardinvesteringer og et potensial på opp mot tusen nye arbeidsplasser. Et grønt eventyr som kan revolusjonere verdens industriproduksjon.

Men grønne eventyr er som andre eventyr, ikke all er forankret i virkeligheten.

Onsdag møtte ledelsen i Blastr Green Steel politikere og innbyggere i Fauske og Sørfold for å orientere om planene.

Om det blir en investering, og hvor stor den eventuelt blir, vil nemlig avhenge av tilgangen på kraft. Og den styrer i stor grad politikerne.

Kraften i Sørfold, Fauske og resten av kraftfylket Nordland er blitt ekstremt ettertraktet de siste årene.

Fornybar energi er ikke bare nøkkelen i det grønne skiftet en hel verden skal gjennom, dens verdi bare skyter i været i takt med strømkrise og stans i importen av gass fra et krigførende Russland.

Det har for lengst utløst et hvitt gullrush i Nordland.

Dermed øker køen av bedrifter som vil utnytte krafta omtrent fra dag til dag. I tillegg kommer behovet til de bedrifter som allerede er etablert, som Elkems smelteverk i Straumen.

Mange av disse har også planer om å utvide produksjonen, og vri mer og mer av energibruken over mot fornybare kilder.

Det skaper et sterk behov for å prioritere mellom prosjekter.

For lokale politikere er det da avgjørende å se på potensialet for nye arbeidsplasser. Både på lang og kort sikt.

Hvor mange lokale arbeidsplasser vil for eksempel utvinning av bitcoin gi, og hvor bærekraftig er en slik satsing på sikt. Sett opp mot de enorme kraftmengder slikt krever.

Her har produksjon av stål åpenbare fordeler. Behovet for og etterspørselen etter stål vil være svært høy i alle år framover. Og kravet om at dette stålet skal være grønt vil bare øke.

Grønnheten ligger i at man ikke lenger bruker CO2-rik koks i produksjonen, men hydrogen, eller elektrisiteten mer direkte.

Dette er metoder som fremdeles er på utprøvingsstadiet, men i høst leverte den svenske stålprodusenten SSAB verdens første karbonfrie stål til bruk i produksjonen av Volvos lastebiler.

Dette var en symbolsk prøveproduksjon, men innen 2026 håper SSAB å ha på på plass et fullskala, grønt stålverk i Luleå.

Det er vanskelig å si noe sikkert om hvor langt Blastr Green Steel er kommet i sin teknologiutvikling. Men det er ingen grunn til å tvile på selskapets seriøsitet.

Bak Blastr står nemlig Vanir Green Industries, morselskapet til Freyr som står bak den enorme batterisatsingen i Mo i Rana. De håper å ha i gang sin produksjon i løpet av høsten og ble i 2021 børsnotert i New York.

Pr. nå er det kraftoverskudd i Nord-Norge, men det overskuddet vil i løpet av kort tid forsvinne.

Det skyldes en kombinasjon av økt overføringskapasitet ut av landsdelen, mangelen på ny kraftutbygging og stadig nye industriprosjekter basert på den krafta som finnes.

Framover vil derfor mange kommunestyrer i Nordland måtte foreta samme prioriteringer som de i Sørfold og Fauske; hvilke satsinger skal vi gi tilgang til våre begrensede kraftressurser?

Det finnes intet fasitsvar på det, men mer og mer tyder på at bitcoin i hvert fall ikke er veien å gå.

Pluss at motstanden mot vindmøller og andre nye energiformer er i ferd med å bli en trussel mot Nord-Norges framtid.

Det hvite gullet har gjennom 100 år gitt oss enorme inntekter, og arbeidsplasser. Det kan det gjøre i 100 år til.

Men da må vi være villig til å utnytte det. I fjellene, i elvene - og i vinden.