Kommunesektoren har store og sammensatte problemer. På sikt kan de true overlevelsen til kommunene som institusjoner, slik vi kjenner dem i dag. Det snakkes om en «kommunal kollaps». Problemene går dypt og det fins ingen kjappe enkeltløsninger. Nylig la det såkalte «generalistkommuneutvalget» fram sin utredning om tingenes tilstand. På onsdag diskuteres problemet på «Lytring» i Stormen.

Vi mangler hender

Utvalget påpeker at generalistkommuneprinsippet – det at alle kommuner har det samme ansvaret – er under økende press. Kommunene har ulike forutsetninger, og forskjellene øker. Vi blir færre unge voksne og flere eldre. Det er med andre ord et tiltakende gap mellom behov og kommunale ressurser. Gapet kommer ikke til å bli mindre.

Når vi mangler kompetente hender, blir det også konkurranse om arbeidskraften. Allerede er det de minste kommunene som opplever dette sterkest, men det vil i tiltakende grad også bli en utfordring for de kommunale storebrødrene. Ikke bare manifesterer dette seg i problemer med å oppfylle lovpålagte krav til tjenester, men det utarmer kapasiteten til å tenke utvikling framover. Samtidig er det ikke grunn til å tro at innbyggernes forventninger til det offentlige tjenestetilbudet blir mindre.

Når den blinde og den halte gifter seg

Generalistkommuneutvalgets hovedsvar på utfordringene (det vil si flertallet, her er det uenighet) er større kommuner. Større kommuner gir bedre forutsetninger gjennom større fagmiljø og dermed et bedre grunnlag for rekruttering, sies det. Behovet for statlig detaljstyring vil bli mindre.

Kompetanse- og rekrutteringsargumentet er i utgangspunktet godt. Men mange bekymrer seg for sentralisering og demokratisk underskudd. Dette er selvsagt ingen naturlov. Man kan velge å desentralisere både tjenester og beslutninger. Dette vil koste, men besparelser har da heller aldri vært et sterkt argument for kommunesammenslåing. Selv ikke fra nedskjæringskåte regjeringer som ellers har holdt sammenslåingsfanen høyt.

Det er likevel et åpent spørsmål hvor godt en politikk for større kommuner i realiteten vil demme opp for kollapsen. For mange kommuner innebærer en sammenslåing at den halte gifter seg med den blinde. Det er ingen automatikk i at to kompetansemessige konkursbo sammen skal sikre god rekruttering.

Samarbeid eller Svarteper

Generalistkommuneutvalget slår også et slag for interkommunalt samarbeid. Noe paradoksalt kanskje, siden slike samarbeid ofte betraktes som alternativet til å slå sammen kommuner. Ulempen er likevel at samarbeid ofte innebærer at oppgaveansvar løftes ut av (noen av) kommunene. Sånn sett kan interkommunalt samarbeid rent faktisk bidra til å uthule generalistkommuneprinsippet.

Kanskje gjør det ikke så mye. For innbyggernes del er det mindre interessant hvem som henter søpla, bare det blir gjort. Men når det gjelder lokaldemokratisk kontroll og ansvar, kan historien fort være en annen. Særlig gjelder det de interkommunale selskapene som lever sitt liv på utsiden av kommuneorganisasjonen.

Innovasjon til besvær

Sett i lys av de utfordringene som både befolkningsutvikling og kompetansebehov byr på fremover, må vi tenke nytt om måten vi forvalter og produserer disse godene på. Generalistkommuneutvalget peker også på innovasjonsbehovet, men gir det kanskje ikke den oppmerksomheten det fortjener.

Kanskje er det ikke så rart. Mye av offentlig politikk gjennom de siste tiår har bygd på forutsetningen om at offentlig sektor «egentlig» er en dårlig kopi av markedet og at både stat og kommune «egentlig» er et konsern som må bedrive mål- og resultatstyring. Dette legger hindringer for behovsdrevet, tverrsektoriell innovasjon. Legger vi godviljen til, kan vi kanskje lese generalistkommuneutvalgets anbefaling om mindre statlig detaljstyring som noe som kan avhjelpe situasjonen.

Det er lov å håpe. Et lokalt handlingsrom er viktig for å finne – eller eksperimentere fram – nye løsninger på framtidas problem. Det vil også bidra til å sikre legitimiteten i lokaldemokratiet. Ulempen er at det kan åpne for lokale tilpasninger som gir større ulikhet i tjenestetilbudet mellom kommuner.

Et adelsmerke for fall?

Helsvart er det riktig nok ikke. Tilliten til institusjonene, selve adelsmerket i norsk samfunnsliv, er høy. Tilfredsheten med kommunale tjenester er heller ikke så verst, selv om sensasjonspressen ofte prøver å få oss til å tro noe annet. Men det er et skille mellom hvordan befolkning og de lokalt folkevalgte oppfatter dette. De folkevalgte vurderer både tjenestetilbud og lokaldemokrati til å være i bedre stand enn det velgerne deres gjør. Det er ikke enda snakk om tillitskrise, men det er til tverrpolitisk ettertanke.

Jobb nummer en å være bevisst disse utfordringene. Her må de folkevalgte gå foran. Men vil bevisstgjøring, innovasjonsfokus og ny kommunestruktur være nok? Vi vet ikke. Problemet med de manglende hendene består, selv om hendene er mer kompetente enn før. Det eneste sikre er at det kommer til å koste.

Alt dette skal altså diskuteres grundig på onsdag 24. mai i Stormen bibliotek. Da arrangerer Lytring debatten «Hva skal du gjøre når kommunen din kollapser?»