Gå til sidens hovedinnhold

Moral i meter

Artikkelen er over 1 år gammel

Apropos Dette er et leserbrev, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Å handle moralsk riktig ansees som et av kjennetegnene ved et godt menneske. Moral dannner grunnlaget for våre lover, men strekker seg langt ut over det. Det dekker også handlinger og ytringer som ikke er ulovlige, men likevel anses som upassende, ondskapsfulle eller skadelige for andre. Makten til å definere hva i et samfunn som moralsk og umoralsk gir dermed en svært sterk innflytelse, både over enkeltindividers liv og samfunnets utvikling. Noe ikke minst religiøse autoriterer har visst å benytte seg av gjennom vår historie.

Det betyr at moralen også har en instrumentell side; moral kan bevisst benyttes til å nå mål som ligger utenfor moralens hensikt eller virkeområde. Sjelden har vi fått det mer kraftfullt demonstrert enn tirsdag i denne uken. Og sjelden har ordet «moral» vært mer brukt i en stortingsdebatt, enn i debatten om endringer av bioteknologiloven. Der KrF mer og mer desperat appellerte til Frp-representantenes moralske kompass, både i forhold til barns liv og inngåtte regjeringsavtaler.

KrF tapte den kampen, men samme dag vant de i stedet en annen moralsk seier: Høyre snudde i saken om å ta barnefamilier til Norge fra Moria-leiren i Hellas. Ett moralsk tap, forsøkt balansert ut gjennom en annen moralsk seier: KrF blir i regjeringen, Frp får viljen sin og moralen blir den tøyelige strikken rundt et stadig mer fillete regjeringsprosjekt.

Nå er ikke dette noe nytt fenomen. Moralen har alltid vært tøyelig, både vår personlige og samfunnets. Henrik Ibsen sier det slik: «Partiprogrammene vrir halsen om på alle unge levedyktige sannheter». Ordene er hentet fra «En folkefiende». Stykkets hovedperson, Dr. Stockmann møter massiv motstand fra både politikere og næringsliv når han påviser at det lokale badet er forgiftet. Arbeidsplasser og inntekter er for dem viktigere enn sanheten, og Ibsen lar sin helt fortsette slik: «Hensiktsmessighetshensynene vender opp ned på moral og rettferdighet».

Nå er det få likheter mellom Ibsens forgiftede badevann, eller Moria-saken, men hans hovedpoeng treffer begge: I en konflikt mellom det hensiktsmessige og det moralske, vinner nesten alltid det første. Det ligger i politikkens natur, enda mer nå enn på Ibsens tid. Moderne politikk er blitt mindre om mindre ideologisk styrt. En regjeringen bedømmes dermed mer på de resultater den oppnår, enn hva den dypest sett står for. Det har gjort det lettere å inngå kompromisser, vanskeligere å følge en konsistent, politisk kurs.

På mange måter er dette en styrke for vårt politiske system, det øker effektiviteten i beslutningsprosessen. De som savner en mer ideologistyrt politikk kan bare ta en titt på USA, for å se hvordan det kan gå. Der har den lovgivende forrsamling vært lammet i årevis, fordi de to partiene knapt evner å snakke sammen uten å skjelle hverandre ut. Moralske spørsmål er heller ikke særlig egnet for politisk behandling, til det er de for absolutte. Derfor må man ofte ta moralen ut av et problemkompleks, for å finne de gode kompromissene.

Vår abortlov er kanskje det fremste eksempel på dette. Er abort drap på et levende vesen, eller er det å fjerne en del av en kvinnes kropp? Moralsk sett er dette utgangspunkt som vanskelig lar seg forene. Men man klarte å løse floken ved å akseptere kvinnens rett til å bestemme, men bare til et visst tidspunkt - der "alle" er enige om at det nå dreier seg om et levende vesen. Debatten kan så dreie seg så om når dette inntrer; et spørsmål det er lettere å nå et kompromiss rundt enn de sprikende moralske utgangspunktene.

Denne type moralske kompromisser inngås hele tiden, og de fleste aksepterer det. Det samme gjelder prosesser som den vi så tirsdag; der en moralsk "seier" byttes mot et moralsk "tap". Problemet ligger derfor mer i den politiske retorikken enn i den politiske praksis. I retorikken er moralen fremdeles et våpen for å framstille oss selv som de "gode", de som har en moral, og våre motstandere som de "onde", de uten moral. Selv om våre effekten av våre handlinger i grunnen er nokså like. Og hvem vil vel ikke være et godt menneske? Selv når det strengt tatt ikke spiller noen rolle for andre enn oss selv.

Kommentarer til denne saken