I hvert fall om vi skal tro vår egen prinsesse, Märtha Louise. I et intervju med SVT beskriver hun et liv nærmest ødelagt av media og ubarmhjertig kritikk uansett hva hun gjør.

Mye har vært skrevet om Märthas mediekritikk, men den er på mange måter det minst interessante ved intervjuet.

Hun har åpenbart et poeng når hun peker på den voldsomme effekten av det samlede medietrykket.

Samtidig som hennes kritikk av enkeltsaker viser en manglende forståelse for medias rolle i et samfunn der noen fødes til privilegier andre bare kan drømme om.

Deri ligger hovedproblemet; Märtha har ikke bare problemer med å skjønne medias rolle i et moderne samfunn, hun synes å ha enda større problemer med å skjønne kongehusets rolle.

Hele institusjonen er en antidemokratisk anakronisme. Noe som gjør at moderne monarkier til enhver tid bare er én monark unna utslettelse.

Årsaken til monarkiets sterke rolle i dagens Norge er neppe selve institusjonen, heller de personer som har båret dem opp.

Jeg er født under Olav og ble voksen under Harald To konger som gjorde seg fortjent til folkets respekt, slik Haakon hadde gjort før dem. Ikke minst gjennom sin innsats under andre verdenskrig.

Dette er menneskene som gjør at jeg aldri ble republikaner.

De har bidratt til å samle landet på en måte en president aldri kunne maktet, og de har representert Norge i utlandet på en forbilledlig måte.

Så selv om prinsippene tilsier republikk, tilsier historisk praksis monarki.

Jeg hadde for noen år siden gleden av å tilbringe noen timer sammen med vår nåværende monark, sammen med en rekke andre journalister.

Jeg møtte et menneske som utstrålte varme, humor og medmenneskelighet.

Virkeligheten stemte slikt sett med det bildet av kong Harald de fleste nordmenn har; en ekte folkekonge det er lett å bli glad i.

Dette er årsaken til at moderne monarkier er mest utsatte når monarken skifter. Slik det skjedde i Storbritannia sist høst, og slik det unngåelig vil skje i Norge om noen år.

Heldigvis synes vår kronprins å de rette personlige egenskapene til å opprettholde vårt monarki. Slik sett er nok kong Charles III en større trussel mot sitt.

Vektleggingen av monarkens personlige egenskaper understreker også et annet sentralt problem i moderne monarkier; rollen til de kongelige som ikke skal arve tronen.

Slike som Märtha Louise, og engelske prins Harry. Hvis raseri mot media og påståtte offerrolle nærmest er speilbilder av hverandre.

Det er neppe heller noen tilfeldighet at de begge er sammen med amerikanere.

Få amerikanere forstår monarkiets vanskelige balansegang i et demokratisk samfunn.

I tillegg kommer de fra en kultur der offerrollen lenge har vært brukt for å skaffe seg myk makt, og der selvkritikk gjerne anses som et tegn på svakhet.

Særlig om du er blitt en kjent person og mener du alene har æren for din suksess.

Å være født til sine privilegier, slik Märtha og Harry er kan nok oppfattes som å være født inn i et gullbur omgitt av en milliard stirrende øyne.

Det uten egentlig å ha noen rolle å spille, bortsett fra å speile dine foreldres posisjon og ditt eldre søskens vei mot tronen, en vei du selv er berøvet.

Og gjør du noen bra er det ingen som skryter, gjør du en feil er kritikken umiddelbar og brutal.

Det er utvilsomt lettere å være født tronarving; du oppdras fra starten av inn i rollen og lærer deg å finne den rette balansen mellom eget liv og eget ansvar.

Slik sett er det lett å forstå Märthas frustrasjon, men dens effekt på omverden vil nok glede norske republikanere mer enn venner av monarkiet.

Et av H.C. Andersens eventyr heter "Prinsessa på erta". I den benyttes en ert i jakten på ekte prinsesser.

Den som merker erta under tjue madrasser og tjue dyner er ekte vare; for "så ømskinnet kan ingen være utenom ei virkelig prinsesse".

Slik var det den gang, i dag er den type ømskinnethet heller noe monarkiet bør unngå. Om det vil overleve det neste hundreåret også.