Når man diskuterer det grønne skiftet med utbygging av fornybar energiproduksjon og vindkraft, så er et stadig mer vanlig argument som kommer opp at vi må satse på kjernekraft, og da særlig på små modulære reaktorer (SMR). Disse blir ofte blandet sammen med thorium-basert kjernekraft, som i dag er på eksperimentstadiet, og som jeg skal diskutere senere i denne kronikken.

De små modulære reaktorene, som de Rolls-Royce planlegger i UK, er ikke thorium-reaktorer, og ikke engang 4.-generasjons-, men det som kalles generasjon 3+ reaktorer. De tilhører heller ikke kategorien avanserte modulære reaktorer (AMR) som er i et mye tidligere utviklingsstadium.

Dette er viktig, fordi det berører spørsmålene om utvinning, prosessering, transport, brenselssyklus og lagring av brensel og avfall, og risiko for spredning av radioaktivt materiale, inkludert bombemateriale. Slike spørsmål berøres overhodet ikke i reklamen fra Rolls-Royce, som vektlegger modulariteten i konstruksjonene, som selvsagt er viktig for kommersialiseringen av disse reaktorene.

Det er for tiden 74 ulike SMR-reaktorer under planlegging i 18 ulike land. Disse er beskrevet i detalj i en rapport fra det internasjonale atomenergibyrået. Rolls-Royce-reaktoren er her klassifisert som «conceptual design» (på idéstadiet). Reaktoren bruker standard anriket urandioksid som brensel. Håndteringen av brukt brensel planlegges gjort på samme måte som det gjøres i konvensjonelle reaktorer som ikke anvender formeringssyklus i dag. Det betyr at de fleste problemer og betenkeligheter som man har i dag når det gjelder uranutvinning og langtidslagring av radioaktivt avfall forblir uløste, og de vil vokse enormt på grunn av den voldsomme økningen i omfanget som en omlegging til et kraftsystem hovedsakelig basert på kjernekraft vil innebære.

Endelig kan man ikke se bort fra at det store antallet reaktorer, og det modulære designet, gjør disse anleggene til svært attraktive mål for militære angrep og terror, med fare for både nedsmelting og spredning av radioaktivt materiale. Denne sårbarheten vil representere en stor sikkerhetsrisiko i den verden vi lever i nå, som vi for eksempel nå ser illustrert i sanntid i Ukraina.

De vanligste argumentene for thorium-basert kjernekraft er at det finnes enormt mye mer thorium enn uran, at man ikke kan lage bombemateriale i en thorium-reaktor og at man får langt mindre langlivet avfall fra thorium. Alle tre argumenter er villedende, og dette er nok hovedgrunnen til at konseptet ikke har slått gjennom, i tillegg til at det er små utsikter til at thorium vil bidra til å redusere strømprisene. Svakhetene i disse argumentene kan oppsummeres slik:

Den gjennomsnittlige konsentrasjonen av thorium i jordskorpa er tre ganger høyere enn for uran, men konsentrasjonen av uran i havvannet er 100.000 ganger høyre enn for thorium. Utvinning av uran fra havet er i dag flere ganger dyrere enn fra gruver på land, men dette kan fort endre seg. Dessuten vil reaktorer som baserer seg på en lukket brenselssyklus, det være seg basert på thorium eller uran, behøve så lite tilførsel av nytt brensel at tilgangen vil være en uvesentlig faktor. Råstofftilgangen gir derfor ikke thorium-basert kjernekraft noen vesentlige fortrinn framfor uran.

Det hevdes at kjernekraft med thorium ikke kan produsere bombemateriale som kan komme på avveie. Dette er feil. Thorium 232 er i seg selv ikke spaltbart materiale, men såkalt fertilt materiale i likhet med Uran-238. Bestrålt med lavenergetiske (termiske) nøytroner kan Thorium-232 henfalle til Uran 233, som kan spaltes og produsere energi. Men Uran-233 kan også brukes til å lage bomber.

Thorium-syklusen produserer mindre langlivet avfall enn uprosessert fra uransyklusen, men det finnes teknikker for reprosessering som gjør samme jobben i mange reaktorkonsept uten thorium.

Den norske regjeringen nedsatte i 2008 et «thoriumutvalg» for å utrede mulighetene for thoriumutvinning og eventuell kraftproduksjon i Norge.

Dette er utvalgets konklusjon:

«Thoriumutvalget finner at den nåværende kunnskap om thoriumbasert energiproduksjon og geologien ikke er solide nok til å gi en endelig vurdering av verdien for Norge av et thoriumbasert system for energiproduksjon på lang sikt. Utvalget anbefaler at muligheten for thorium holdes åpen siden den representerer et interessant komplement til uranmuligheten for å styrke kjernekraftens bærekraft.»

Jeg synes man skal merke seg den siste setningen. Den indikerer at thorium verken representerer noen Sareptas krukke eller en fundamentalt ny måte å produsere kjernekraft på, men snarere representerer tilleggsbrensel til anriket uran og plutonium.

Rapporten slår fast at alle prosjektene som bruker thorium i brenselssyklusen (unntatt i India) ble avsluttet på 1980-tallet og anslår tre grunner: Thoriumbrenselssyklusen kunne ikke konkurrere økonomisk med den bedre kjente uransyklusen, manglende politisk støtte til nukleærteknologi etter Tsjernobyl-ulykken, og en voksende bekymring over spredningsrisikoen i samband med reprosessering av brukt brensel.

Men den aller viktigste grunnen til at kjernekraft antakelig ikke kommer til å ta av som kraftkilde i nær framtid er kostnadene. Disse har stått på stedet hvil i de siste tjue årene, og selv om SMR’ene kanskje kan bidra til kostnadsreduksjoner, så er det ingen utsikter til at de vil avta raskere enn kostnadene til sol- og vindkraft. Derfor er det få framskrivninger for framtidas energisystem, som for eksempel DNVs «Energy Transition Outlook», som forutser særlig vekst av kjernekraft i energimiksen.

Dette betyr ikke at jeg mener at Europa bør unnlate å forske på, og i noen grad utplassere, nye reaktortyper. Det er heller ikke lurt å avvikle eksisterende reaktorer før det er teknisk nødvendig. Men jeg tror det vil være uklokt å bremse utbyggingen av fornybar kraft i påvente av et globalt omfattende system av SMR’er eller thoriumreaktorer.

Fornybar kraft og energieffektivisering er det vi trenger for å avkarbonisere energisystemene våre fram mot 2050, og vi kan ikke la forventningene om en renessanse for kjernekraften bli en sovepute basert på aversjon mot arealkrevende sol- og vindkraft.