Gå til sidens hovedinnhold

Mobbing: Hvem eier retten til å bestemme hvem som skal tåle hva?

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

I dokumentaren NORGE BAK FASADEN var forrige ukes tema MOBBING. Et stort og krevende tema som krever både mot, kunnskap og en dose ydmykhet.

Mobbing handler nemlig om krenkende handlinger mot enkeltpersoner eller grupper som av ulike årsaker ikke makter å forsvare seg. Det er ikke snakk om enkeltepisoder eller erting. Det handler om krenkelser og ydmykelser som pågår over tid. Og i noen tilfeller er den så infam at den som opplever det får problemer med å bli hørt og trodd.

Gjennom et langt yrkesliv har jeg møtt enkelte rektorer som selvsikkert har proklamert: «Vi har ikke mobbing på vår skole». Trist med tanke på de elevene jeg har møtt, fra samme skole, som forteller en helt annen historie. Det er urovekkende når skoleledere eller lærere ikke forstår hvilket ansvar de faktisk sitter med når elever forteller om ydmykelser og krenkelser eller når tallenes tale blir negative.

«Vi kjenner oss ikke igjen i resultatene». «Det må være elever som jukser med svarene» hevder enkelte med håp om å bli trodd. Og noen ganger blir de det. Av skoleeier eller foreldre til barn som ikke blir mobbet. Av lojale eller usikre ansatte. Og de som mobbes og deres foreldre tier. Isteden burde skoleledelsen ydmykt proklamert: «Her har vi opplagt en jobb å gjøre.»

Det er urovekkende når en mobbesamtales innhold endres fra: «Jeg opplever meg krenket, misbrukt eller utestengt av dere « – TIL «Jeg mente det ikke, det var bare på tull» eller «Såpass må du da tåle. Så hårsår DU er!» Dette handler om et retorisk grep som gjerne benyttes når vi føler oss presset eller får behov for å forsvare oss eller vil vri på historien. Et knallgodt grep for å slippe unna – brukt av både barn og voksne.

I sin konsekvens kan en slik perspektivending – når den fungerer – fungere dobbelt krenkende. Plutselig er hele utgangspunktet for samtalen snudd på hodet, mobbingen blir bagatellisert og i verste fall blir den som har motet seg opp til å fortelle latterliggjort. Og under en slik samtale kan skoleledelsen, lærere og foreldre i verste fall bli mobbernes medløpere fordi de faktisk selv overbevises om at offeret, den krenkede, misforstår, burde tåle mer eller ikke skjønner vanlig humor.

I forrige ukes episode fikk vi møte Robin på 17 som har opplevd flere års mobbing. Og til tross for at han har det mye bedre i dag og trives på videregående så kunne han fortelle at han fremdeles må tåle at folk slenger kommentarer etter han som opplagt ikke er positivt ment.

Hva skal et barn eller ungdom måtte tåle? Og hvem eier retten til å bestemme hva den enkelte skal tåle?

Er det greit å rope homo etter folk? Eller svarting? Idiot? Hore? Og hvis det faktisk skjer, hva sier det om de som slenger slike kommentarer? Og hva forteller det om de som står rundt og godtar dette? Hva slags rollemodeller er disse mobberne og deres medløpere for andre, både store og små?

Mobbing er alvorlig. Det har alvorlige konsekvenser på sikt. Ikke bare for den som utsettes for det, men også for dem som utøver det. Det handler også om respekt for at vi har ulike terskler og toleranse for hva som greit for den enkelte. DET er i seg selv utfordrende og slett ikke lett. Nettopp derfor er det viktig å ta på alvor når barn, ungdom ELLER voksne føler seg krenket.

Robin opplevde stor både støtte og forståelse etter at han sto fram i dokumentaren. Og noen sa faktisk også unnskyld. Heldigvis. Det gir håp. Men det skal jo heller ikke være slik at folk må stå fram i media for at ting skal skje.

Det er derfor viktig at vi alle tar ansvar. Vi må tørre å ta tak når vi blir vitne til krenkende handlinger eller negative slengbemerkning. Tydeliggjøre at det ikke er greit. Og ikke la seg overmanne av «Det var jo bare på tull», eller «Kødda bare».

Et grep kan være å svare tilbake: «Ok. Men den handlingen eller kommentaren du nettopp kom med, den er rett og slett uakseptabel og skal IKKE gjenta seg».

Jada, jeg vet. Ikke alltid like enkelt. Men i alle fall forsøket verdt. For husk at DU – ja nettopp DU – vi alle – slik kan utgjøre en viktig forskjell

Kommentarer til denne saken