Gå til sidens hovedinnhold

Mine tre store bekymringer etter krisen: Jobben, skolen og helsa

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Først skal vi trygt tilbake til hverdagen, og det blir ikke lett. Vi må likevel starte å forberede oss på hva som møter oss på andre siden av krisen.

Høyre har som langsiktig prosjekt å sørge for at Norge består som et godt velferdssamfunn, også etter oljealderen. Vi vil gjennomføre en nødvendig omstilling og kutte utslippene, men ikke utviklingen. Vi mener at Norge trenger flere jobber som bidrar til statsbudsjettet, og ikke lever av det. Løsningen vår er lavere skatter, færre reguleringer og å legge til rette for at næringslivet får kompetansen de trenger.

Så kom koronaen og snudde alt på hodet. Skulle man jo tro. Men utfordringene vi hadde før korona, forsvinner i hvert fall ikke etter korona. Hvis noe, forsterkes de.

Jobben

Frem til i mars i fjor ble fire av fem nye jobber i Norge skapt i privat sektor. Store deler av næringslivet gikk svært godt, og arbeidsledigheten i hele landet var historisk lav. Nå har vi en ledighetskrise i privat sektor. Nær sagt alle de langt over 100.000 som er ledige eller permittert på grunn av koronapandemien, jobbet i privat sektor. Også i Nordland har arbeidsledigheten økt.

Det klassiske svaret fra venstresiden er å rope på staten. For å finansiere en større stat vil de kreve inn enda mer i skatter, særlig fra næringslivet. Du leste riktig: De vil kreve inn mer skatt fra noen av dem som allerede ligger nede med brukket rygg. Fra før vet vi at Norge har den høyeste andelen av alle sysselsatte i offentlig sektor av alle land i OECD. Rundt hver tredje arbeidstaker jobber i det offentlige.

Svaret fra Høyre og meg er at vi skal skape mer, ikke skatte mer. Derfor vil vi føre en politikk som bidrar til at de som har blitt ledige eller permittert i privat sektor skal komme tilbake i jobb i nettopp privat sektor. De nye jobbene må skapes der de er blitt borte. Dette er viktig både for den enkelte og for lokalsamfunnene. Det er privat næringsliv som danner grunnlaget for all vekst og aktivitet rundt om i bygd og by.

Ambisjonen kan ikke være noe annet enn at vi skal tilbake dit vi var. Hvor fire av fem nye jobber ble skapt i det private – og arbeidsledigheten var på et minimum. Ingenting er viktigere enn at folk har en jobb å gå til.

Skolen

Altfor mange av de yngste blant oss står utenfor både skole og jobb. Som samfunn har vi et ansvar for å inkludere flere.

Det finnes neppe noen quick fix, men noe av det aller viktigste vi kan gjøre er å lage en skole med kvalitet og kunnskap, som gir alle elever like muligheter. At innsatsen settes inn tidlig, slik at flere opplever læringsglede, fullfører og består hele skoleløpet.

Koronaen har ført til unntakstilstander også i skolen, med stengte skoler i korte perioder og mye hjemmeskole for mange – i lange perioder. Det er umulig å se for seg at dette ikke har ført til kunnskapshull hos elevene. Store hos noen, mindre hos andre. Hvordan skal vi tette de hullene?

Uansett årsak er vi helt nødt til å sørge for at alle elever som trenger det får tilpasset undervisning, og særlig på videregående skole må den bli mer relevant for arbeidslivet. Antallet elever som ikke fullfører, særlig på yrkesfag, er for høyt. I Nordland er det 28 % som ikke fullfører videregående opplæring. Og jeg tror ikke vi skal legge hele skylden på elevene selv.

Helsa

Både i 2013 og i 2017 gikk Høyre til valg på å gjøre helsekøene kortere, etter at de hadde økt gjennom åtte rødgrønne år. Gjennom å la pasienten komme foran systemet, spille på lag med private helseinstitusjoner og la flere velgere mellom ulike tilbud klarte vi å kutte køene. En pasient sto i snitt to uker kortere i kø rett før pandemien brøt ut, enn da vi tok over.

Men igjen: Før pandemien brøt ut. For den har unektelig gitt oss et etterslep. Mange har fått utsatt eller avlyst planlagte operasjoner eller annen behandling, og med det livene sine satt på vent.

Jeg tror det er viktig at fokuset i helsetjenesten framover forblir på at pasienten skal få den hjelpen du trenger til riktig tid, heller enn på hvem som tilbyr den. Fjerner man valgfriheten og det gode samarbeidet mellom det offentlige og private helsevesenet, så forlenger man køene.

Ingen som er syk har tid til venstresidens ideologiske kjepphester på dette feltet.

En annen bivirkning av pandemien er økte psykiske plager. Vi kjenner ikke det totale omfanget enda, men lange perioder med endret hverdag, det være seg hjemmekontor eller tilnærmet sosial isolasjon, setter helt opplagt sine spor. Det trenger man ikke være lege for å se. Det er særlig grunn til å være bekymret for dem som slet også før koronaen.

Som dere leser har jeg ikke alle svarene nå, og det tror jeg ikke noen politikere har.

Noen er likevel inne på en mer fornuftig kurs enn andre. Norge trenger mer enn noen gang nye år med Erna Solberg ved roret. Norge trenger ikke en Ap- eller Senterparti-ledet regjering, som med SV, Rødt og MDG på slep, bare er enige om at staten skal bli større og skattene høyere.

Det løser hvert fall ingen av mine tre bekymringer.

Kommentarer til denne saken