Helse Nord: – Mias historie illustrerer en systemsvikt. Det er lovgiverne som enklest kan endre på situasjonen

- Vi er alle enige om at vi skal bruke tvang så lite som mulig, helt til det kommer historier som denne, sier Jon Tomas Finnsson, seksjonsleder for psykisk helse og rus i Helse Nord.  Foto: Tom Melby

- Vi er alle enige om at vi skal bruke tvang så lite som mulig, helt til det kommer historier som denne, sier Jon Tomas Finnsson, seksjonsleder for psykisk helse og rus i Helse Nord. Foto: Tom Melby

DEL

Jon Tomas Finnsson er seksjonsleder psykisk helse og rus i Helse Nord. Han har lest saken om Mia og synes den illustrerer godt de dilemmaene helsevesenet står i.

– Systemet er ikke laget for å håndtere personer i Mias situasjon. Lovverket er sydd sammen rundt en annen logikk og etter en annen mal, tilpasset det store volumet, mens Mia og andre som henne faller mellom alle stolene. Da blir spørsmålet; har vi en god plan B? spør han seg.

Og svarer langt på vei «nei» på sitt eget spørsmål.

Dette er Mia-saken

* Den nå 24 år gamle kvinnen ble varetektsfengslet første gang i oktober 2017, siktet for angrep med kniv på to sykepleiere.

* Foruten mer enn 200 dager i fengsel, har hun tilbrakt 182 dager i privat helseinstitusjon, og drøyt 100 dager på psykiatriens sikkerhetsposter.

* En siktelse på to forhold er på denne tiden blitt til en seks punkter lang tiltale.

* Fengslene har registrert 41 forsøk på selvskading og selvmord. Sikkerhetscelle og belteseng er gjentatte ganger blitt brukt.

AN publiserte historien om "Mia" 23. februar.

Må ikke dømme helsevesenet

Helse Nord har et sørge for-ansvar for at befolkningen i de tre nordligste fylkene får den helsehjelpen de har krav på. Mia har i løpet av en treårsperiode vært ut og inn av akuttpsykiatrien 24 ganger. Hvordan er det mulig?

– Jeg kan ikke uttale meg om hva som er rett og galt for en enkeltpasient. Men generelt, og basert på det jeg har lest i avisa, er spørsmålet her hvordan man håndterer en kronisk suicidal pasient og hva som er faglig beste praksis. Mange mener stadige innleggelser er mer skadelige for denne pasientgruppen. Samtidig er man nødt til å ta dem imot når det oppstår akutte situasjoner, selv om det ikke er en god langsiktig løsning.

Han understreker at man skal være forsiktig med å «rive ned og dømme» hele helsetjenesten basert på én enkeltsak man ikke har lyktes med.

I 2017 ble det innstramminger i Lov om psykisk helsevern som gjør det svært vanskelig å holde personer tilbake mot dere vilje. – Vi er alle enige om at vi skal bruke tvang så lite som mulig, helt til det kommer historier som denne, sier Jon Tomas Finnsson, leder for psykisk helse og rus i Helse Nord.

I 2017 ble det innstramminger i Lov om psykisk helsevern som gjør det svært vanskelig å holde personer tilbake mot dere vilje. – Vi er alle enige om at vi skal bruke tvang så lite som mulig, helt til det kommer historier som denne, sier Jon Tomas Finnsson, leder for psykisk helse og rus i Helse Nord. Foto:

– En ekstremt spesiell enkeltsak som er forferdelig å lese om vel å merke. Men en sak om ei jente som er både samtykkekompetent og intelligent, og som vi i dagens lovverk ikke har grunnlag for å bruke tvang på. Enda mindre etter lovendringen som kom i 2017.

I 2017 ble det innstramminger i Lov om psykisk helsevern som gjør det svært vanskelig å holde personer tilbake mot dere vilje.

– Vi er alle enige om at vi skal bruke tvang så lite som mulig, helt til det kommer historier som denne.

Bundet på hender og føtter

Finnsson registrerer at Mia har fått tilbud om behandling på Ribo i Saltdal, som virket å fungere godt for henne, fram til hun forlot. (Etter usikkerhet knyttet til videre finansiering av oppholdet, vår anm.)

Helsevesenet kan ikke og skal ikke gjøre en jobb vi juridisk sett ikke har lov til

Jon Tomas Finnsson, Helse Nord

– Mia veksler veldig og ser ut til å ha problemer med å ta imot hjelp. Det finnes nok tilbud som kunne fungert, men en kombinasjon av lovverket og «silotankegangen», samt hennes individuelle valg har gjort det vanskelig. Hvis eneste mulighet for å gi henne hjelp er å bruke tvang, er det en mulighet vi ikke har. Helsevesenet kan ikke og skal ikke gjøre en jobb vi juridisk sett ikke har lov til, sier han, men forstår godt fortvilelsen:

Mia (23) har sittet 16 måneder i varetekt. Hun var fem måneder på Ribo i Saltdal i denne peridoden.

Mia (23) har sittet 16 måneder i varetekt. Hun var fem måneder på Ribo i Saltdal i denne peridoden. Foto:

– Dette er et samfunnsmessig dilemma; en persons autonomi og retten til å bestemme over eget liv, versus helsevesenets mulighet til å bestemme hva som er rett og galt for dem.

Han sier man bør vurdere endringer av lovverket. Og advarer mot å «skyte på “ Nordlandssykehuset, Bodø fengsel eller andre enkeltinstanser.

– Mias historie illustrerer en systemsvikt og det er lovgiverne som enklest kan endre på situasjonen.

Kommunenes dilemma

Mia har brutt med hjemkommunen, etter overgrepsanklager mot foreldrene. Vefsn kommune har «fått henne i fanget» fordi hun oppholdt seg på Krisesenteret der i tre måneder. Når hun kommer ut av fengsel, skal hun ikke tilbake til verken hjemkommunen eller Vefsn.

– Hvem har det overordnede ansvaret for at mennesker som Mia får helsehjelpen de har krav på?

– De siste føringene fra departementet sier at det er kommunen hun oppholder seg i som har ansvaret. Men også her står vi overfor et stort paradoks, sier han og utdyper:

Si at Mia tilfeldigvis hadde vært hjemmehørende på Røst. Slik vi har innrettet oss, ville utgiftene til å ivareta henne utgjøre en stor del av det samlede helse- og sosialbudsjettet.

Jon Tomas Finnsson, Helse Nord

– Si at Mia tilfeldigvis hadde vært hjemmehørende på Røst, en bitte liten øykommune i Nordland. Slik vi har innrettet oss, ville utgiftene til å ivareta henne utgjøre en stor del av det samlede helse- og sosialbudsjettet på Røst. Samtidig er det er spørsmål om tilgjengelig kompetanse i kommunen. I Mias tilfelle vil det være behov for de riktige folka, staute stabile folk som tåler en trøkk og har erfaring med å håndtere personer med hennes utfordringer. Ville en liten kommune, helt realistisk, vært i stand til det?

Finnsson peker også på at det er stor geografisk variasjon på hvordan kommunene håndtere slike saker.

– Men det er lovgiverne som har bestemt at det skal være sånn. Det er det man har lagt opp til og da er det vel sånn man vil ha det.

Bidratt til ustabilitet

Mia er ei jente som vil være svært ressurskrevende, både økonomisk og personellmessig, når hun en gang kommer ut. Potensielt veldig snart. Ei jente som etter alt å dømme er sykere når hun kommer ut enn da hun ble fengslet. Og som trolig vil begå nye kriminelle handlinger hvis hun ikke får behandling. Men også ei jente som selv har forlatt en institusjonsplass på Ribo, der det ble gjort framskritt, og dermed takket nei til hjelp.

Noe hun selv har forklart skjedde fordi hun ble klar over at kommunen ikke var klar til å betale for forlenget opphold.

AN har fulgt «Mia» over en lengre periode, og fått innsyn i journaler fra helsevesen og kriminalomsorg.

AN har fulgt «Mia» over en lengre periode, og fått innsyn i journaler fra helsevesen og kriminalomsorg. Foto:

– Er det riktig å bruke millioner av kroner på noen som ikke vil ha den hjelpen hun blir tilbudt?

– Ja, det skal vi, og det er hele prinsippet rundt den norske velferdsmodellen. Da kunne vi like gjerne spurt oss om det er rett å bruke millioner av kroner på kreftmedisin til folk som likevel skal dø. Dette er ei ung jente som har hele livet foran seg. Vi har ikke lykkes med å hjelpe henne, eller gjort henne i stand til å hjelpe seg selv. Vi som samfunn har bidratt til ustabilitet i stedet for motvirke det.

Jon Tomas Finnsson mener Mias historie viser behov man ikke tenkte på da lovverket ble laget.

– Men forhåpentligvis vil saker som denne bidra til fart og kraft i debatten om hvorvidt vi må tenke nytt og bedre i tjenesten.

Artikkeltags