– Den store tabben var at ingen så alvoret i utfordringene hennes tidlig nok

Adoptivforeldrene fastholder at de aldri har gjort Mia noe vondt og sier at de ønsker å få kontakt med henne igjen.

Adoptivforeldrene fastholder at de aldri har gjort Mia noe vondt og sier at de ønsker å få kontakt med henne igjen.

DEL

Adoptivforeldrene til «Mia» mener de mange avbrutte behandlingsløpene skadet mer enn de hjalp.

Mia ble henvist til Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk (Bup) fem ganger i perioden 2001–2012. En av henvisningene ble avvist.

Her kan du lese Mias historie.

Ingen så alvoret

Adoptivforeldrene skulle i etterpåklokskapens navn ønske at noen forsto alvoret tidsnok.

– Den store tabben var at ingen så alvoret i utfordringene hennes tidlig nok. Vi har selv måttet lese oss til den kunnskapen vi har nå. Og vi har selv måttet melde oss på kurs for å forstå, sier de.

Traumeekspert: Diagnoser kan gjøre blind

Mia har anklaget adoptivforeldrene for vold og overgrep. Anklagene ble anmeldt av politiet, etterforsket og henlagt.

Adoptivforeldrene forteller at de ved flere anledninger har opplevd at Mia har gått til naboen og andre og fortalt historier om dem.

– De første gangene ble vi helt satt ut. Men etter hvert skjønte vi hva som lå bak handlingene hennes. At de er en del av sykdomsbildet. At barn med reaktiv tilknytningsforstyrrelse reagerer motsatt en hva man forventer. Ikke på grunn av ondskap, men på grunn av sykdom. I verste fall er det et tegn på kjærlighet; de vil vite hvor langt de kan gå før de støter de som er gladest i dem fra seg. Jeg synes vi klarte oss bra, sier adoptivfar.

Les også: – Dette er oppskriften på å ødelegge et menneske

To år uten livstegn

Adoptivfar har ikke hatt kontakt med Mia på to år.

– Denne perioden har vært helt grusom. Jeg har ikke visst hvor hun var, hva som skjedde med henne, eller hvordan jeg kunne komme i kontakt med henne. Sist jeg sendte henne en SMS med gode ønsker, fikk jeg et brev fra en advokat som ba meg ikke ta kontakt med henne, forteller adoptivfar.

Adoptivmor har hatt sporadisk kontakt, via telefonsamtaler og SMS.

Adoptivforeldrene fastholder at de aldri har gjort Mia noe vondt og sier at de ønsker å få kontakt med henne igjen.

– Vi har omsorg vi ønsker å gi, men har ikke muligheten til å bidra. Det er en stor sorg for oss, sier de og understreker:

– Vi er ikke bitre på henne, men er svært kritisk til hjelperne som har vært rundt henne de to siste årene. Vi er forundret over at ikke vi som foreldre og andre fagpersoner i ansvarsgruppen hun hadde før hun dro til Mosjøen ble kontaktet da den nye ansvarsgruppen skulle etableres.

Adoptivforeldrene avslutter med si at de reagerte med sjokk og vantro på at Mia har hatt et langt opphold i varetekt uten dom:

– Dette er trist å registrere i og med det Mia først og fremst trenger er forutsigbare voksenpersoner rundt seg, som kan sette forutsigbare rammer og gi nærhet og omsorg.

Les mer: Mias historie er dypt tragisk i seg selv. Verre for samfunnet er det at norske fengsler har mange innsatte som henne

Bup svarer

AN har bedt Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk (Bup) Helgelandssykehuset redegjøre for den behandlingen som Mia fikk.

Gunnar Holmvik, avdelingsleder, skriver i en e-post at:

«I komplekse saker, som denne nok kan kategoriseres som, vil det tidvis ta tid å finne svar på hvordan barnets vansker skal forstås, og hvilke diagnose(r) som forklarer atferdsuttrykk eller symptomer på best mulig måte. Tidvis ber vi om hjelp fra mer spesialiserte instanser innen psykisk helse og rus, som tilfelle også i denne saken, for å avklare dette.

En annen faktor i saken kan være barnets alder, og at vanskene ikke er de samme ved første henvisning som ved tredje henvisning, da utviklingen går fort i barneårene og symptomer og atferdsuttrykk kan endre seg over tid. Ved inngangen til tenårene/ puberteten kan vanskene akselerere, og således bli tydeligere. Første utredning ble gjort da barnet var seks år, andre ved 10 års alder, og tredje utredning ble gjort da barnet var 12 år; den siste en mer omfattende utredning enn tidligere med påfølgende behandling. Forløpet strakte seg ifølge epikrisen fra 17. januar 2008 til saken avsluttes 07. juni 2011. Under tiden framgår det av journalen at Bup har bedt om hjelp til utredning og behandling fra andre instanser, noe som ofte forlenger tiden i arbeidet med diagnostikk og det å finne beste behandlingstiltak.

En tredje faktor kan være hva henvisningen beskriver som problemet, hvordan dette forstås og utredes på tidspunktet for henvisningen. Detaljene rundt hva som er gjennomført av behandling/ tiltak kan leses i tidligere tilsendte dokumenter/ epikriser. De vurderinger som er gjort er faglige vurderinger etter samtaler med pasient, foreldre og andre involverte instanser som over tid har observert barnet, og hvor det er tatt hensyn til barnets alder, funksjonsnivå og symptomtrykk/ atferdsuttrykk på det aktuelle tidspunktet»

Artikkeltags