«Alle» er enige om at Mia er syk og trenger hjelp. Men «ingen» vet hvem som har ansvaret

Mia har blitt en kasteball mellom psykiatrien og kriminalomsorgen.

Mia har blitt en kasteball mellom psykiatrien og kriminalomsorgen. Foto:

DEL

Mia har i løpet av en trårsperiode vært akuttinnlagt 24 ganger. I løpet av 200 dager i fengsel har hun gjort 41 forsøk på å skade seg selv alvorlig eller ta sitt eget liv.

Her kan du lese Mias historie.

Og selv om det finnes like mange meninger om Mia og hennes historie, som det finnes personer rundt henne, er det en ting de alle er enige om:

Mia er syk. Og hun trenger hjelp. Et langvarig tilbud.

- Hun skulle jo hatt hjelp, vært innlagt på institusjon der det er døgnbemanning og folk som har kunnskap om hennes sykdomsbilde. Dette ba jeg om allerede da hun var i Mosjøen. Men det kan virke som om hun er gitt opp av samfunnet, sier Ragnhild Forså på Krisesenteret i Mosjøen, der Mia bodde i tre måneder.

Les også: - Dette er oppskriften på å ødelegge et menneske

Trygghet og omsorg

Tilsynslege i Bodø fengsel, Hege Sivertsen Andreassen, erkjenner at tilfellet Mia er vanskelig.

– Mia krever mye av de rundt seg. Sannsynligvis en bemannet bolig og hvor hun har forutsigbarhet og trygghet, sier hun.

Det er kollega, sykepleier Tove Nilsen, enig i.

Sykepleier Tove Nilsen og lege Hege Sivertsen Andreassen i Bodø fengsel.

Sykepleier Tove Nilsen og lege Hege Sivertsen Andreassen i Bodø fengsel. Foto:

– Sånn som jeg kjenner henne, har hun et atferdsmønster som trenger langvarig behandling. Ikke fengsel. Men det er alfa og omega at hun får den hjelpa hun ber om og under oppholdet her ga hun klare uttrykk for at hun ønsket hjelp.

SYKEPLEIER OG LEGE I BODØ FENGSEL: GLEMMER ALDRI "MIA"

Nilsen beskriver Mia som en person som krever grensesetting. Men også omsorg.

– Og uavhengig av hva som har skjedd og en fasit på eventuelle diagnoser så ber hun om hjelp og viser med all mulig tydelighet at hun ikke har det bra. Og når hun forteller om krenkelser hun har opplevd og ikke blir trodd, blir det en ny krenkelse oppå alt det andre, sier hun.

Vil ha ny vurdering

Advokat Gunhild Vehusheia er klar på at det man nå må gjøre er å finne ut hvilket sykdomsbilde Mia egentlig har.

– Det er det ingen som vet. Hun har hatt diagnoser, noen er fjernet mens nye har kommet til. Men vi har ikke et godt bilde av om hun er syk og hvilken sykdom hun eventuelt har. Og det syns jeg er helt jævlig med tanke på hvor mange år hun har hatt tett kontakt med psykiatrien og hjelpeapparatet. Det er ingen som har tatt seg bryet med å sette ned foten og si at man nå må starte på nytt og faktisk finne ut hva dette er.

Advokat Gunhild Vehusheia.

Advokat Gunhild Vehusheia. Foto:

Dette er noe Mias behandler i Bodø, Sara Pavall, også bifaller:

– Jeg har anbefalt at det skulle gås gjennom diagnosen og se om det er flere lidelser i tillegg til den personlighetsforstyrrelsen hun har. Det går an å ha flere personlighetsforstyrrelser også. Det kan være andre ting også, i forhold til utredning av kognitiv fungering og evnenivå. Men så er det vanskelig å få det til uten at hun har et ønske om det selv og samarbeider om dette.

Og selv om Pavall mener Mia bør stå til ansvar for sine handlinger, tror likevel at fengsel er et lite egnet alternativ:

– Jeg tenker at det blir vanskelig for fengslet å ivareta noen som er så villig til å skade seg selv.

Les mer: Mias historie er dypt tragisk i seg selv. Verre for samfunnet er det at norske fengsler har mange innsatte som henne

Savner en langsiktig plan

Knut Kjerpeseth, som er avdelingsoverlege for spesialpsykiatrisk avdeling ved Nordlandssykehuset, inkludert Sikkerhetsposten, mener man allerede begynner å få dårlig tid:

– Det beste hadde jo vært at det var noe av dommen igjen å sone når den tid kommer, sånn at man kan planlegge hvordan hun skal ivaretas videre. At hun ikke bare slippes ut til ingenting eller til kommunal omsorg. Det er ikke tilstrekkelig med en bemannet bolig og poliklinisk behandling, sier han og advarer:

– Hvis hun på nytt blir kjent tilregnelig, vil hun ikke dømmes til tvungen psykisk helsevern. Men uansett hva som skjer, er det åpenbart at hun trenger et spesialopplegg over tid og dette er noe som trenger planlegging.

Les mer: Sjokktall om psykisk syke i norske fengsler: Én av fire er for krevende

For «ekstrem»

Men Sara Pavall frykter at Mia er for «ekstrem» for de tilbudene som allerede finnes:

– De tilbudene som finnes, er laget for at de skal passe for en generell pasientgruppe, så har man noen som er så ekstreme varianter rett og slett. Som Mia, som har kjempestore problemer. Mye større enn de aller fleste som mottar tilbud. De tilbudene som passer for de fleste andre passer ikke for henne. Mia har et behov for å bli ivaretatt og få omsorg. Men det blir liksom aldri nok, sier hun.

Sara Pavall

Sara Pavall Foto:

Uansett hvilket behandlingstilbud man velger, er det snakk om betydelige summer. Et opphold på institusjoner som Ribo, koster 400.000 i måneden. En fengselscelle på høysikkerhetsavdeling 90.000 kroner i måneden. Mens på sikkerhetsposten er prislappen 600.000 i måneden.

– Kommunene kan lage sine egne prosjekt og bygge opp et helt eget opplegg, eller så har man bofellesskap som man har. Så finnes det private tilbud som Ribo og Aleris. Det er litt forskjellig, men det er klart det koster. Det er en investering i hennes liv. Vi kan ikke fatte beslutninger som kommunen må gjennomføre. Men vi gir kommunen klare og tydelige anbefalinger, sier Sara Pavall.

Balanserer på en knivsegg

Sara Pavall synes det er vanskelig å spå hvordan det vil gå med Mia framover:

- Forskning viser at de fleste med en personlighetsforstyrrelse etter hvert ikke lenger vil oppfylle kriteriene for dette. Det er ikke sånn at når man har fått denne diagnosen, at man vil ha den til evig tid. Det skal gjøres nye vurderinger etter som pasienten forandrer seg, endres, modnes og lærer andre måter å reagere på. Så ja, det er håp om at folk med en slik diagnose kan få det bedre med tiden, eller at de lærer seg å leve med sykdommen.

Barndomsvenninna til Mia ikke like optimistisk:

- Hun blir å klare å ta livet sitt til slutt. Det er mer et spørsmål om når enn hvis. Og hver gang telefonen ringer, slår det meg at det kan være beskjed om at hun er død. Jeg prøver jo å snakke henne fra det, men det er jo grenser for hva jeg kan gjøre også. Jeg skulle virkelig ønske at hun hadde fått den hjelpen hun trenger, men sånn som det ser ut nå, så tviler jeg. Det er veldig synd, for hun er et flott menneske, som med litt hjelp kunne fått et godt liv.

Kjersti Kvalvik er rådmann i Namsskogan kommune og Mias verge.

Kjersti Kvalvik er rådmann i Namsskogan kommune og Mias verge. Foto:

Vergen til Mia, Kjersti Kvalvik, beskriver en følelse av oppgitthet:

- Jeg vet ikke hvordan det kommer til å gå videre. Hvordan skal hun hjelpes? Jeg forsøker å holde avstand, og jeg vil at det profesjonelle apparatet skal gjøre sin jobb. Hun vet jeg støtter henne, men jeg klarer ikke å forholde meg til alt som skjer, sier Kvalvik, og avslutter:

- Hun balanserer på en knivsegg, og plutselig går det dårlig. At hun en dag lykkes med å ta livet sitt er jeg sikker på, hvis hun ikke får den hjelpen hun trenger.

Artikkeltags