Gå til sidens hovedinnhold

Mer kunnskap

Tilfellet Bjugn viser hvordan det kan gå når den litterære offentligheten er i hendene på bloggere og festivalsjefer.

Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

Jeg fikk ordet under åpningen av den nye lesekiosken i Bodø, og benyttet sjansen til å melde meg på vinterens og vårens debatt om nordnorsk presses likegyldige holdning til litteratur fra og om landsdelen.

Som eksempel brukte jeg Sissel Solbjørg Bjugn, den viktigste forfatteren som gjennom historien har virket i Bodø by. Selv ikke da jeg for to år siden smalt 700 sider Bjugn i bordet, hele hennes litterære produksjon gravd fram, fikk det Avisa Nordland til å lee på et øyelokk. Og det til tross for at Bjugns forfatterskap angår vår nordnorske livsverden generelt, og Bodø by spesielt.

Men vi har alle våre syke mødre: Ronald Nystad-Rusaanes, styreleder i Bodøs litteraturfestival Det Vilde ord, er skuffet over at talen ikke handlet om ham og festivalen hans.

I et innlegg 30. august vil han ha strålekasterne tilbake dit, og ramser opp alt de har gjort. Man må gni seg i øynene. Nei, denne gangen handlet det ikke om Det Vilde Ord, men om Bjugn, fordi det ikke har handlet om henne.

Det Vilde Ord er jo snarere en del av problemet, siden heller ikke de har løftet en finger for å formidle byens fremste forfatterskap. Slik heller ikke litteraturhuset Stormen har gjort det.

Sør for Dovre og i Nord-Norges hovedstad Tromsø skjønte man derimot straks betydningen: Litteraturhusene laget Bjugn-kvelder, Per Kristian Olsen i NRK P2 laget et timelangt program – Dag og Tid, Morgenbladet, Dagbladet og Klassekampen skrev henne opp. I Bodø: Dørgende stille. Ingen stolthet eller nysgjerrighet. Man blir sannelig ikke profet i egen by.

Rusaanes mener det er gammeldags å kritisere mediene for å nedprioritere litteraturen, fordi litteraturen nå formidles på blogger og festivaler.

Men jeg mener faktisk ikke at mediene nedprioriterer litteraturen. Jeg er forbløffet over hvor mye spalteplass norske aviser fortsatt vier litteraturen. Men altså fra Trondheim og sørover.

Nordnorske redaktører kan lene seg tilbake. Nystad-Rusaanes feller ingen tårer over at litteraturen har forsvunnet fra nordnorske avissider. Men tilfellet Bjugn viser hvordan det kan gå når den litterære offentligheten er i hendene på bloggere og festivalsjefer. Hun forsvant, slik kvinnelige kunstnere i hundrevis av år har forsvunnet.

Sissel Solbjørg Bjugn var en godt bevart hemmelighet i Bodø lenge før hun døde i 2011, til tross for at hun var hun en synlig karakter i bybildet, med sitt engasjement for særlig sentrumsdelen av byen, der hun levde sitt liv.

Når usynliggjøringen av henne aktivt fortsetter, grenser det til historieforfalskning. Det er rett og slett ikke slik Bodøs kulturhistorie ser ut. Litt fornuft må det være i galskapen.

Det var derfor jeg brukte talen min til å slå et slag for noe så gammeldags som kunnskap. Hvis litteraturdelen av Bodø 2024 skal bli noe mer enn synsing, tilfeldigheter, eller, verst av alt: «nettverk» og «kontakter», må man vite hvilken grunn man står på. Arrangørene må lære seg litteraturhistorien til Bodø, Salten- regionen, Nordland og Nord-Norge.

Man må vite hva som er skrevet fra de tidligste tider til i dag. Så må man vite hvem som skriver og hva som utgis i og om landsdelen i dag. Og kanskje lage et framtids-laboratorium? Hva er det som mangler? Hva er det som ikke er skrevet og beskrevet? Millionene regner over byen og Europas øyne er rettet mot den. Det forplikter.

Hva med bøkene til Svolvær-forfatteren Ellen Einan? Hva med Eivind Tverbak oppi Sørfold, Gyldendal-forfatter gjennom flere tiår: Kan det skjule seg noe der?

Hva med Bodøs egen forfatter Knut Moe? Det kan godt være at denne litteraturen er steindød. Det kan faktisk veldig godt hende. Men det hadde vært gøy å få det undersøkt. Kanskje man fant noe annet enn Knut Hamsun.

Sissel Solbjørg Bjugn var en generøs forfatter, som visste hvor hun kom fra, og løftet fram kolleger. I et intervju på 1990-tallet sa hun at hun var kry av «de fire store» i nord; Wassmo, Harr, Sivertsen og Arthur Arntzen. I et annet plasserer hun seg selv «et sted mellom Kari Bremnes og Mari Boine».

Kanskje noen skulle gjengjelde den generøsiteten?

Kommentarer til denne saken