Gå til sidens hovedinnhold

Mer arroganse fra akademia!

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Av Blix Hagens siste innlegg får man inntrykk av at Petter Dass ville «utrydde» «kystkvinner og jentebarn» og gjerne brenne dem på bål. Blix Hagen oppgir ingen navn på ofrene for prestens blodige felttog, og det med god grunn, for disse ofrene fins jo ikke! Det er kanskje arrogant av meg å påstå dette, og særlig er det visst fornærmende for folk «utenfor akademia», men det får ikke hjelpe, såpass må både de og Blix Hagen tåle. Rett skal være rett!

Blix Hagen anbefaler en forfatter fra 1591, fogd Erik Hansen Schønnebøl, og hans innberetning om Vesterålen og Lofoten.

Joda, Schønnebøl bør man absolutt lese (man kan f. eks. lese om ham i min bok «Mørkets og kuldens rike. Tekster i tusen år om Nordland og nordlendingene» (1993)). Schønnebøl er den første som ganske detaljert skildrer leveforholdene i Nord-Norge, derfor har han i mange år vært pensum for nordiskstudentene ved Universitetet i Tromsø der han er blitt presentert som en forløper for Petter Dass, men med to viktige forskjeller:

For det første kan ikke Schønnebøl skrive annet enn stivt og nesten uleselig embetsspråk. For det andre er deres konklusjoner helt ulike:

Schønnebøls innberetning er en tydelig søknad til stattholder Axel Gyldenstjerne om å bli forflyttet sørover (noe han også ble), derved fristes han til å tegne et entydig negativt bilde av leveforholdene i Nordland. Han innrømmer at det også i nord er litt sommer, men «sommeren er ikke længre end en maaneds tid i det allerlængste». Derved blir Schønnebøl en typisk representant for de mange hundreåra med svartmaling av Nord-Norge, en forløper for de mange forfattere som har hevdet at mørketida nordpå varer uavbrutt i 9 måneder. Disse mørketidsdyrkerne kan regnes som paralleller med dem som så sent som i 1909, til Knut Hamsuns raseri, foreslo at prester som søkte kall nordpå, skulle være garantert å få komme seg fort sørover igjen slik at de ikke skulle bli «avglemt» i det skrekkelige Nordland!

Petter Dass skildrer også mørketida og han skildrer fiskernes harde liv, men hans konklusjon er en annen: Nordlands Trompet er ingen latent søknad om å bli flyttet sørover, tvert imot, han elsker sitt Nordland, og der vil han bli. Og han avslutter boka med å skildre verdens første nordlandsreise, den innholdsrike ferden fra Bindalen til Tromsø.

Petter Dass opplever altså Nordland som en barsk og utarmet, men også som en vakker og fascinerende landsdel.

Også Schønnebøl forteller mye interessant om Nordland, særlig om håkjerringa og om en ildsprutende drage i Vesterålen, men hans konklusjon er ekstremt negativ: «Her er intet got at være, det skall Gud kiende, hvem ellers andre raad havde. Gud naade den som nød er til at frem drage sin tiid og alder udi denne ælendige lands ende.»

Blix Hagen foretrekker altså Schønnebøls versjon.

Til det kan jeg bare si: God fornøyelse!

Kommentarer til denne saken