Å være ung under pandemiårene 2020 og 2021 har som kjent ikke akkurat vært en dans på roser. Enda verre har det vært å være ung student. Skoler på rødt nivå kan fremdeles kan holde åpent, og elevene kan få undervisning på skolen. Det unner jeg dem. Som student derimot, havner man midt imellom to stoler. Man er ung, men tydeligvis ikke ung nok. Når regjeringen sier at de skal prioritere de unge, gjelder det tydeligvis ikke for studenter. Når regjeringen skal strekke ut en hånd til oss studenter, tenker de umiddelbart på penger, og tilbyr oss som regel mer lån. Men det er ikke nødvendigvis penger vi trenger, vi trenger noen å si hei til, og noe å se fram til.

Bare det å komme seg opp av senga, ta på skoa og gå ut av døren, er noe vi studenter kan finne glede og mening i. Derfor føler vi oss glemt når vi ender opp med å følge digitale forelesninger fra senga, selv når vi har hatt et studiested med lavt smittetrykk. Samtidig sendes studenter i praksis på steder hvor smittetallet er høyt. Da var det tydeligvis ikke så farlig likevel eller?

En annen viktig og sentral del i en ellers unormal hverdag er for mange studenter deltidsjobben. Deltidsjobben gir oss enda en grunn til å stå opp om morgenen, og den er også en veldig håndfast måte å bidra til samfunnet på. I en del tilfeller er også deltidsjobben en fin måte å starte karriereveien på, før man er ferdig med studiene. Så da Bodø på fredag stengte ned, og sjefen i løpet av ettermiddagen ringte og fortalte meg at arbeidsplassen min var stengt og at jeg ikke kunne møte på jobb neste dag syntes jeg det var tungt og trist. Men jeg forsto også viktigheten av tiltaka som ble innført, og var bevisst på ansvaret vi alle deler for å holde smitten nede. Derfor følte jeg det som en voldsom fuck you-finger til meg og mine medstudenter da jeg på mandag fikk vite at flere AP-topper brøt koronareglene og tok seg en fest i byen min, samme dag som jeg fikk vite at jeg ikke hadde en jobb å gå til den helgen.

Vi studenter vil som alle andre delta i dugnaden, og vi vil bidra med å holde smitten lavt for de i risikogrupper. Men vi føler at vi betaler en uforholdsmessig høy pris, i forhold til mange andre i samfunnet. Vi vet at det ikke bare er oss som må holde oss hjemme, og ikke har et sted å møte opp. Men kontrasten er stor mellom en etablert familiefar med eget kontorrom i huset, og en førsteårsstudent plassert på en ettroms leilighet langt fra familie og venner. Hvem skal vi få en klem av når dagene blir tunge? Hvem skal vi se inn i øynene på og snakke med når vi har fått firkanta øyne som er slitne etter en lang dag på skjerm, og når ensomheten og tomheten av rommet vi sitter i, smitter over på oss.

Derfor tror jeg mange studenter ble lettet da Nakstad torsdag morgen sa at vi studenter kunne reise hjem til våre kjære nå i påska. Av samme grunn tror jeg mange tok det enda hardere da helseministeren senere kom med en kontrabeskjed, og ba oss holde oss unna våre kjære i andre deler av landet. Man skal være mest mulig sammen med de man bor med sa Nakstad etter dette. Det er ikke så lett for alle studentene i upersonlige studentblokker, studentboliger og ettroms leiligheter, som knapt kan navnet på naboen over gangen. Jeg syntes derfor det er positivt at Høie senere åpnet for at disse studentene kan få lov til å reise hjem. Likevel er jeg redd for at presiseringen kom for sent, og at den unøyaktige kommunikasjonen fra regjeringens side gjør at ensomme studenter som bor alene vegrer seg for å dra hjem. Jeg er også redd for at de studentene som reiser hjem, blir utpekt som syndebukker, slik vi studenter allerede har blitt så altfor mange ganger.

Vi studenter er bevisste på vårt ansvar med å holde smitten nede, og vi har allerede ofra mye så langt i denne pandemien. Selv om vi forhåpentligvis begynner å se slutten på denne pandemien nå, har vi fortsatt en tung periode foran oss. Hvis vi studenter skal fortsette å ofre den psykiske helsen vår og bidra til å holde smitten nede, er det viktig at også hyttearistokratiet fra områder med høy smitte ikke reiser til andre deler av landet, og at de alkoholiserte politikerne våre isolerer seg i skammekroken, og i verste fall holder seg til å ta en dram alene i stua hjemme hvis tørsten skulle bli uutholdelig. Vi må alle bidra. Hvis studentenes ofringer skal ha noe for seg, kan ikke de privilegerte tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer dem selv.