Man kan ikke oppdra folk til et sunt kosthold

– Det må sterkere virkemidler til for å forebygge overvekt og fedme. Et faktum flere land har tatt innover seg, skriver Linn Jeanette Knudsen.

– Det må sterkere virkemidler til for å forebygge overvekt og fedme. Et faktum flere land har tatt innover seg, skriver Linn Jeanette Knudsen.

Av
Artikkelen er over 1 år gammel

Reversering av sukkeravgiften er en seier for næringslivet, men et tap for både befolkningen og folkehelsen.

DEL

MeningerPå mandag foreslo regjeringen å reversere avgiften for sukkerholdige produkter.

Friheten til å kunne konsumere godteri til en rimelig penge blir ofte fremstilt som en seier for forbrukerne. I realiteten er dette først og fremst en seier for næringslivet – og et tap for befolkningen, folkehelsen og velferdsstaten.

Mens næringslivet profitterer stort på at befolkningen konsumerer mer av det som er skadelig for helsen, er det staten som betaler prisen. Kroniske sykdommer som kan knyttes til overvekt og fedme er en av de aller største og dyreste utfordringene helsevesenet står overfor. Vanlige folk betaler også en høy pris: redusert levetid og flere år levd med nedsatt helse.

Å forsøke å oppdra folk til et sunt kosthold har vist seg å ikke fungere. Det må sterkere virkemidler til. Dette er et faktum stadig flere land har tatt innover seg.

2016 var året da innføring av sukkeravgifter på verdensbasis tok fart. Og det med god grunn. Avgiften er et av de mest veldokumenterte folkehelsetiltakene som finnes for å forebygge overvekt og fedme. Forklaringen er egentlig såre enkel: når prisene går opp, går etterspørselen ned.

Dette var også året da næringslivsaktører i Norge luktet lunten og ønsket å komme en slik avgift i forkjøpet. NHO Mat og drikke fikk det plutselig travelt med å invitere Helse- og omsorgsdepartementet til et samarbeid om å fremme folkehelsen.

Kort tid senere var samarbeidet operasjonalisert i en uforpliktende og vag intensjonsavtale med et uttalt felles mål om et sunnere kosthold i den norske befolkningen og redusert sukkerinntak. En kunne lett la seg lure, og tro at begge parter hadde like store interesser for en frisk befolkning.

Ingenting av dette overrasket meg etter at jeg, i min mastergrad, studerte hvordan næringslivet i ulike land opptrer og driver lobbyvirksomhet – ikke for å forebygge livsstilssykdommer i befolkningen – men for å forebygge eventuelle reguleringer som kan gjøre det vanskeligere å tjene penger på, for å si det enkelt: at folk spiser dritt.

Intensjonsavtalen mellom NHO og regjeringen var intet annet enn et glimrende eksempel på dette.

Derfor ble jeg heller ikke overrasket da NHO i sommer ikke lenger var interessert i et samarbeid, og trakk seg ut av avtalen. En økt sukkeravgift var jo uansett blitt et faktum ved inngangen til 2018.

Dette var et tydelig signal om at premisset for et godt samarbeidsklima fra NHO sin side var at regjeringen prioriterte deres interesser over folkehelsen.

Næringslivet har siden ført frem en kamp, hvor de har fremstilt seg selv som den lidende part. De har kopiert hovedargumentet til mat- og drikkevareindustrien i USA og andre land: at den økte avgiften er ineffektiv, og bare leder til tap av arbeidsplasser.

Denne argumentasjonen motsier seg selv. At produsentene får mindre å gjøre er jo et soleklart bevis på at avgiften nettopp har gjort jobben sin.

Og nei, det er ikke slik at nordmenn fra alle hjørner av landet kjører over grensen til Sverige for å handle tilsvarende mengder der eller på nett. Dette er en narrativ dratt ut av proporsjoner, som dessverre har vist seg å overbevise politikerne.

At sukkeravgiften som den er i dag må endres på for å best tjene sin hensikt, er derimot noe jeg kan si meg enig i – for eksempel bør den ikke omfatte sukkerfrie produkter.

Til tross for at det er gode og veldokumenterte argumenter for høyere priser på usunne varer, er en seier i sikte for sukkerprofitørene når regjeringen nå ønsker å reversere avgiften – og atter en gang settes næringslivets økonomiske interesser over befolkningens helse og velferdsstatens bærekraft. 

Knudsen er ansatt som forskningskoordinator ved Institutt for global helse og samfunnsmedisin ved UiB, men dette debattinnlegget er skrevet i hennes personlige kapasitet, og meningene som ytres er hennes egne.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags