«Jeg leser Markens Grøde som en fortelling om den norske koloniseringen av nord,» skriver Rolf Steffensen i et innlegg i Avisa Nordland 11.8.22 («Kolonisering og menneskesyn hos Hamsun»). Han har fått kritiske svar fra professor Lisbeth P. Wærp, Nils M. Knutsen og Wenche Torrissen i samme avis. Steffensen presenterer Hamsuns nobelprisroman som en fortelling der den samiske befolkningen i nord er blitt primitivisert, deres næringsvirksomhet og kultur usynliggjort. Hans utgangspunkt er sametingsråd Mikkel Eskil Mikkelsens kritiske blikk på Markens grøde i åpningstalen til Hamsundagene 2022.

Koloniserings-begrepet gir et viktig perspektiv til denne romanen etter vårt syn og i det følgende kommenteres primært argumentene til Wærp som er den som skriver spesifikt om Markens grøde.

Nils M. Knutsen er ikke glad for problemstillingen som Steffensen risser opp. Men for oss er saken viktig, ja vi står bokstavelig talt midt oppi den: Hamsun fikk Nobelprisen for Markens grøde - boka der han framstiller samisk befolkning på nedverdigende vis, ikke bare ett sted men gjennomgående. Hamarøy, kommunen som Hamsun er fra, stedet for det nasjonale senteret for Hamsun, er forvaltningsområde for lulesamisk språk og kultur. Når Mikkelsen står i Hamsunsenteret og åpner Hamsundagene er spørsmålet hvordan han kunne la være å ta opp konfliktstoffet knyttet til den negative framstillingen av samer i nobelprisromanen til Hamsun.

Hva betyr kolonisering? I utgangspunktet betegner ordet staters annektering og opprettelse av bosettinger på territorier utenfor eget land, i økonomiske og maktpolitiske interesser. Opprinnelig befolkning i koloniene ble undertrykt, deres tradisjonelle næringsvirksomhet truet, kultur undertrykt, identitet nedvurdert og stereotypisert, og arbeidskraft utnyttet. Kolonialisme er et begrep som peker på holdninger og ideologier som rettferdiggjør kolonisering og blant annet stereotypiserer og definerer de koloniserte negativt. Det er ikke vanskelig å se begrepets relevans for Markens grøde og framstillingen av samer. De fleste av de ovenfor nevnte konsekvensene skildres, uten motforestillinger. I fiksjonsuniverset er samene ferdig kolonisert, ufarliggjort, uten integritet og stolthet. De får ikke en gang bli ofre som kunne skape sympati hos leseren; med Os-Anders knyttes de til en ond vilje og uhyggelig overtro. Skal vi ta bokas innledning på alvor så passerer ikke samene Sellanraa fordi det var en samisk rute som allerede gikk gjennom Isaks land, men fordi Isak – «mannen, mennesket,» først har tråkket stien dit. Kontrasten er stor til det sterke, stolte samiske folk som Johan O. Turi beskrev sju år tidligere i sin bok om samenes liv, som Hamsun i en anmeldelse uttrykte sympati for.

Lisbeth P. Wærp sier seg enig i at Markens grøde er en koloniseringsroman. Men påpeker at verken samene eller reindriften er helt usynliggjort i boka, som jo er sant. Hun hevder at fortelleren selv og de same-rasistiske kommentarene som del av «den fiktive skildringen av et nordnorsk nybyggersamfunn på 1800-tallet med sine tids- og kulturbestemte verdier, idealer og fordommer.» Men skal vi ta forfatterens intensjon på alvor så var den, helt fra starten, å være en kommentar til sin samtid, et «varsku» til sitt slektledd, en tekst der forfatteren Hamsun søker å overbevise eller overtale leseren om noe. Dette er en fiksjon som vil noe. Det er da også en retorisk dimensjon ved boka Lisbeth Wærp poengterer i sin artikkel «Hamsuns Markens grøde (1917) som sideskrift til Johan Turis Muitalus sámiid birra – En bog om lappernes liv (1910)», Edda 2021. Hamsun anmeldte boka til Turi og uttrykte et savn etter et «jevnbyrdig norsk sideskrift» til den, underforstått med perspektiv fra den ikke-samiske siden av konflikten rundt bruksrettigheter i nordnorsk udyrket mark. Så i sin artikkel leser Lisbeth P. Wærp altså Markens grøde nettopp ikke som kun en historisk roman som skildrer en passert historisk tid i nord, men som en tekst som gjennom fortellingen taler til og om problemstillinger i leserens samtid.

Innslagene av nordnorsk dialekt i boka indikerer hvordan fortelleren ikke er en del av miljøet det fortelles om: Hamsun lar karakteristiske tegn på nordnorsk ordbruk og setningsbygning brukes i enkelte av de fiktive personenes direkte tale, slik framstår bl.a. Isak og Inger som nordnorske. Men i fortellerstemmen finnes ikke slike rester av nordnorsk dialekt. Den fortellende stemmen plasserer seg dermed nettopp utenfor landsdelen der fiksjonen foregår. Fascinert berettes det om Isak og hans prosjekt, delvis med kjennskap til de fiktive personenes tankeliv, delvis uten innsyn, delvis med innlevelse og kjærlighet, delvis krast med negative karakteristikker – aldri med en sambygdings innforståtthet og fortrolighet. Handlingen er sterk, lesere trekkes inn i beretningen om Isak og Inger, håper med dem, lider med dem, og gleder seg når de lykkes, lever seg inn i deres univers – og tar del i bokas fortellers uproblematiserende oppfatning av oppdyrking av nordnorsk villmark.

Hamsun ville mye med Markens grøde. Han ønsket å inspirere nordmenn til å rydde gård og dyrke jord, ikke minst å dyrke opp mark i nord. Markens grøde ble som kjent skrevet under første verdenskrig der handelsblokader og rasjonering gav sterk bakgrunn for et ønske om norsk selvforsynthet. Ved å framstille det samiske folk som degradert og ferdig kolonisert, beskrives konflikter med samiske brukerinteresser allerede løst for potensielle nyryddere i nord. Hamsun lyktes likevel ikke med håpet om at boka skulle føre til massiv nyrydding i særlig stor skala. Boka har i tillegg referanser til en diskusjon i nær fortid rundt humanisering av straffeloven og hvilken straff «barnemorderskene» - ugifte kvinner som ble gravide og drepte sitt barn, - burde få. «Heng dem!» var overskriften på et leserinnlegg fra Hamsun. Og Hamsuns kritiske holdning til – varsku mot, - moderne industrikapitalisme kommer til tydelig uttrykk gjennom skildringen av gruveselskapets kyniske og ødeleggende forretningsdrift, stilt i motsetning til Isaks omsorg for hvert såkorn og Geisslers budskap om at menneske og natur ikke slåss, men samarbeider.

Om Markens grødes dimensjon som retorisk sakprosa skal tas på alvor, holder det ikke å insistere på et skarpt skille mellom forfatter og forteller for boka. Markens grøde inviterte til å leses som, og leses også idag som, en bok med budskap inn i en moderne virkelighet. At moderne lesere reagerer negativt på kommentarer og verdier som ytres gjennom fortellerstemmen i boka, er i tråd med lesemåten boka ber om.

Det er forbausende at Hamsun som var fra nord og skrev fascinert om nordnorsk natur og kultur, samtidig bruker ordet kolonisering positivt om det å dyrke opp nordnorsk mark. Underforstått at nord trenger å siviliseres, av tilflyttere, fra sør! Men Hamsun skrev Markens grøde mens han selv i hodet allerede var på vei sørover. Kanskje var han skuffet og frustrert over tingenes (s)tilstand i nord? – Når det gjelder den fattige og jordløse familien Pedersen, som reiste fra Gudbrandsdalen i 1862 og til Hamarøy for å leie og drive gården Hamsund eid av Toras bror, så var det primært tilflytting og ikke organisert kolonisering. Dølakultur foregikk i heimen, barna talte nordlending utenfor hjemmet, og familien dominerte ikke i bygda.

Vi vil hevde at hovedpersonen Isak ikke idealiseres. Verken hans fysikk eller hans ansiktstrekk imponerer, hans manglende taleførhet og langsomhet samt hans manglende mot i dialoger med både Inger og Oline virker av-idealiserende og leseren må ofte trekke på smilet av ham. Samtidig er han gjennomgående velmenende og rettsindig, sterk, kreativ og med teknisk begavelse som avgir respekt. Også Inger skildres i mange slags lys. Det menneskelige var Hamsun opptatt av, og de to framstår som to utgaver av nettopp det.

Ren annektering av jord og land imøtegås gjennom handlingen: Det blir klart at Isak ikke bare kan ta seg til rette. Han må kjøpe sitt område av staten, - men som altså uproblematiserende selger, for en billig penge. Isak og staten er på lag. Isak kalles mot slutten «markgreve» av fortelleren, uten ironi, det er en overraskende og unorsk tittel som både passer og ikke passer på Isak.

Vi er inne på grunner til at Markens grøde er lesbar ennå. For de fleste til tross for og ikke på grunn av den kolonialistiske framstillingen av samer i boka. Sammen med de familiære temaene og problemstillingene, humor og ironiske vinklinger på Isak bringes aspekter inn som sjarmerer leseren. Problemstillingene rundt barnemordspørsmålet og straff belyses fra flere perspektiver. Inger, hun som tenkte med «en liten, ynkelig negerhjerne» tidlig i boka, trer fram gjennom fortellingen som en tydeligere og sammensatt personlighet og hjelper Isak i en avsluttende scene med å bryte opp sten! Viktigheten av «kontoristen» Eleseus sine ferdigheter m.h.t. å lese og skrive erkjennes når Isak skal finne ut av den nye slåmaskinen. Her er bevegelse og utvikling også når det gjelder vurderinger og verdisetting.

Bortsett fra på to punkt: For det første motsetningen mellom industrikapitalismens lønnsomhetsfokus og kyniske utnyttelse av natur, stilt opp mot omsorg for og samarbeid med naturen som Isak og Geissler representerer. Den motsetningen består. For det andre, merkelappene som settes på det samiske folket får ingen motstemmer i boka. Også de står urokket ved bokas slutt. Noe som virker desto sterkere på en leser.

«Kan vi ikke endre på Hamsuns ord, kan og må vi likevel gå i rette med menneskesynet som ligger bak enhver kolonisering, da som nå,» avslutter Rolf Steffensen i sitt innlegg, det er sant. Hamsun skrev boka mens han drev jordbruk i nord og – ikke telegraf-, men –rikstelefonlinjene ble strukket fra sør til nord – i 1912 nådde rikstelefonen Bodø, i 1914 Tromsø. Det meste av det han skriver, handler om å være menneske i en moderne verden, derfor oppleves han ennå aktuell.

Om vi mener at Hamsuns litteratur er levende og aktuell for moderne lesere i dag, og nettopp ikke kun interessant som «barn av sin tid», så må vi ta på alvor også de vonde leseropplevelsene, stedene der lesere støtes bort. Dette handler ikke om for eller mot Hamsun, om angrep og forsvar, det handler om å ta hans tekster på alvor som moderne lesere. Han skrev sterke tekster som skaper sterke reaksjoner i mange retninger. Det må vi snakke om.