Spørsmålet er stilt et utall ganger de siste ukene og ingen synes å ha noe sikkert svar.

Var Russlands invasjon av Ukraina et uventet utbrudd av galskap, eller en naturlig forlengelse av Vladimir Putins bakgrunn og ideologi.

Mye tyder dessverre på det siste, noe som vil gjøre det ekstremt vanskelig å få slutt på krigen.

Vladimir Putin springer ut av en av de aller mørkeste kapitlene i verdenshistorien.

Hans foreldre var overlevende fra den 872 dager lange, tyske beleiringen av Leningrad. Over én millioner av byens innbyggere mistet livet, i en by preget av hungersnød, vold og kannibalisme.

Putins far ble skadet for livet under beleiringen, moren holdt på å dø av sult og hans eldre bror Victor døde av difteri.

Dette er erfaringer som har satt svært dype spor i Vladimir Putin, slik den har gjort hos nesten alle russere av hans generasjon.

Det har skapt en felles følelse av at Russland er et land som kontinuerlig må kjempe for å overleve mot en fiendtlig omverden.

Den andre perioden som har preget Putin sterkt er 1990-tallet.

Da kom han hjem til et land i kaos etter å ha jobbet som KGB-offiser i Øst-Tyskland.

Putin, som alltid hadde lest mye historie, så klare paralleller til tidligere urolige tider som kaoset etter Ivan den Grusommes død og årene før revolusjonen i 1917.

Han ble overbevist om at det eneste som kunne berge Russland var å gjenreise den russiske statens styrke, og han så seg selv som mannen best egnet til å gjøre det.

I sin såkalte Milleniumtale fra 1999 skisserte han hvordan staten kunne gjenreises: Russland er sterkest når folket samler seg bak en felles nasjonal ide, basert på ortodoks tro, russisk nasjonalisme, kollektivisme og "dersjavnost" – troen på at Russland er bestemt til å være en internasjonal stormakt (en dersjava).

Putin ser på mange måter seg selv som utpekt av historien til å gjenreise Russland som stormakt og samle folket rundt den russiske stat.

Siden han ble president i 1999 synes han å bli mer og mer overbevist om at hans personlige skjebne er sammenvevd med Russlands skjebne.

Han har derfor bevisst posisjonert seg som en outsider, en som ikke er knyttet til noen bestemte maktgrupperinger.

Han framstår gjerne som hevet over politikken, lik gamle dagers gode tsar.

De som ble overrasket over at Putin ydmyket sine nærmeste medarbeidere foran invasjonen burde derfor ikke vært det.

Han har gjort det en rekke ganger før, for å understreke at det kun er én mann som kan fikse Russlands problemer; Vladimir Putin.

Inn i dette bevisst oppbygde imaget legges også tøffingen Putin.

På et utall bilder framstilles han som en russisk machomann, og han slår om seg med grove formuleringer, også overfor vestlige statsledere.

Så grove at enkelte kvinnelige journalister nektet å sitere dem etter hans møte med Macron nylig.

Ideologisk er Putin i stor grad inspirert av russiske tenkere fra tidlig 1900-tall, særlig filosofen Ivan Ilyin.

Ilyin skyldte revolusjonen på manglede russisk selvtillit. Men den kan gjenopprettes gjennom en slags kristen fascisme, en mellomting mellom formelt demokrati og totalitarisme.

Det er en styreform som kan minne sterkt om den Putin har innført i Russland.

Putin vil antakelig også kunne skrive under på Ilyins syn på Ukraina og ukrainere. Han mente at enhver som hevder at Ukraina er atskilt fra Russland er en dødsfiende av Russland.

Og et sted skriver han om ukrainernes krav om selvstendighet at "et individ kan ikke velge nasjonalitet mer enn celler kan bestemme om de er en del av en kropp".

Det som gjør Putin så vanskelig å forstå for folk fra Vesten er at hans bakgrunn er så ekstremt forskjellig fra alle vestlige statslederes, med et mulig unntak for Merkel.

Han kommer fra en helt annen kulturell, økonomisk, politisk og historisk bakgrunn enn dem. Hans syn på verden er en helt annen enn deres, og menneskers syn på verden bestemmer hvordan de behandler den.

Det er for eksempel ingen tvil om at Putin genuint tror at den ukrainske oransjerevolusjonen var iscenesatt av USA, at ukrainerne ikke er noe eget folk, at Nato er en trussel mot Russland og at invasjonen var nødvendig for å bevare en sterk russisk stat og et samlet russisk folk.

Spørsmålet er hvor langt han er villig til å gå for å bevare dette verdensbildet. Svært langt er dessverre det korte svaret.

Putin vokste opp under svært brutale forhold, og har gjentatte ganger skrytt av at var en tøff gategutt som gjerne slåss mot større gutter og aldri ga seg.

I en av de første biografiene om Putin, gitt ut rett etter at han var blitt president, sier han dette om hva han lærte av barndommens gatekamper: Jeg forsto at hvis du vil vinne så må du kjempe til slutt i hver eneste kamp, som om det var den siste og avgjørende kampen. Du må anta at det ikke finnes noen retrett og at du vil måtte kjempe til slutten.

Det er ord som kan være skremmende nok når de kommer fra en 12 år gamle gutt. Hva skal vi da kalle dem når de kommer fra Kremls svarte tsar?

En mann som har fingeren på atomknappen og mener at krig er den beste måten å gjenreise russisk storhet på, samt å oppfylle den skjebne historien har gitt ham personlig.

Hovedkilder: Fiona Hill/Clifford Gaddy: Mr. Putin. Masha Gessen: The man without a face. Cathrine Belton: Putins people. Timothy Snyder: The road to unfreedom.