Vågan historielag har i samarbeid med Lofotmuseet publisert 47. årgang av Årbok for Vågan – med undertittelen Skolp. Det forteller oss at dette er en pioner fra bølgen av lokalhistoriske årbøker fra 1970- og 1980-tallet. Årboka er fyldig med sine 192 sider, og inneholder variert stoff både i tid og rom i 24 illustrerte artikler – over en tradisjonell lest. Redaktør for denne og de siste 37 årgangene har vært Håkon Brun.

To trekk ved Årboka slår denne melderen: det sterke innslaget av unge skribenter og den relativt store andelen av tidligere publisert materiale. Tre nittenåringer har levert manus til boka, og det kommer fram at det er elevarbeider fra videregående skole under vignetten «Min familie».

Ylva Strand skriver om sin kvenske formor Wilhelmine som sammen med familien – og mange andre – brøt opp fra Tornedalen i 1860-årene og søkte lykken i Norge. De kom til Kvænangen, og vi følger «Mina» videre i livet i Norge. Hun møtte Leonhard på Ibestad, og sammen fikk de en stor familie med bosted på Senja. Forfatteren viser at hun har lært om historisk metode, og det er et imponerende arbeid hun har utført.

Erle S. Bjørgaas har valgt seg oldefar Arne Berg som sitt objekt. Han var 4. generasjon i kjøpmannsdynastiet Berg i Svolvær og var født i 1904, og forfatteren har valgt å bygge sin tekst rundt oldefars deltakelse i kampene ved Narvik våren 1940. Viktigste kilden er ei dagbok etter oldefar, og med den som primærkilde forteller hun om oldefars dramatiske opplevelser under kampene mot okkupanten, og hun filosoferer også over hvordan erfaringene hans derfra påvirket ham under hans senere liv som forretningsmann og aktiv samfunnsborger.

Erlend Løvland har valgt en annen tilnærming. Han har tre tippoldefedre som arbeidet ved jerngruva under Matmora i Vatnfjorden i en kort periode tidlig på 1900-tallet, og beskriver arbeidsforhold og økonomiske forhold på denne tida, både for gruvestedet og i samfunnet i alminnelighet. Dernest skildrer han livet til forfedrene sine, både under gruvetida og senere i livet, og reflekterer over det tilfeldige ved at tre menn fra ulike områder senere skulle bli hans tippoldefedre.

Alle artiklene er rikt illustrert, noen rikere enn andre, og de er meget velskrevne og dokumenterer kildebruken tydelig. Men skolebesvarelser er en annen sjanger enn årbokartikler, og jeg mener redaksjonen både burde bistått forfatterne i å tilpasse stoffet til dette formatet og veilede dem tydeligere. Det skal ikke lastes de unge forfatterne som skal ha all ære av innsatsen.

Åtte av artiklene i årboka, en tredel av titlene, er publisert tidligere. Det kan være gode grunner til å trekke fram slikt stoff, særlig viss det har kvalitet og tidligere publisering er lite tilgjengelig. Etter mitt skjønn fortjener utdraget av Svein Westlyes bok om maleren Bruno Krauskopf og hans forhold til den kunstinteresserte ingeniøren Kjell Langfeldt i Svolvær å bli trykt, og likeså Gisken Wildenveys artikkel fra bladet Urd om «Jul i mørketiden». Gisken Wildenvey var født i Vestpollen og vokste opp på Andøya, og den lokale tilknytninga var sterk. Et annet leseverdig innslag er utdraget fra «Kirke og kultur» (1945) av Kristen Skjeseth, der han skildrer fangenskapet sammen med andre lofotinger som ble arrestert etter Lofotraidet i 1941. I andre enden finner vi en omtale av forfatteren Sigurd Sivertsen, som var trykt i årboka i 1978.

De andre artiklene er bredt fordelt, og jeg vil trekke fram tre: Anders Holmen har skrevet om forfatter/fotograf/bilderedaktør m.m. Svein Småskjær, rikt illustrert, rimeligvis ... For oss som kjente Småskjær som fagperson, er det en opplevelse også å bli kjent med mennesket Svein Småskjær i Holmens monumentale artikkel. Veldig bra!

Bente M. Larsen skildrer befolkninga i bygda Ulvåg med folketellinga 1920 som bakteppe. Hennes grep med å komplettere tørre tall fra folketellinga med bilder og fortellinger om folk i bygda, kombinert med tidsbilder, er dyktig gjort. Hun legger bokstavelig talt kjøtt på beina. Ei kartskisse over bygda slik at vi også kunne få et romlig inntrykk, hadde vært prikken ...

Den beste leseopplevelsen for meg er Pål Hadlers skildring av Hans J. Bjørnstad og hans interesse for bøker. Mange har et bilde av Bjørnstad som en fargerik oppsynssjef for lofotfisket, og det får vi bekreftet. I tillegg gir forfatteren oss et raust innsyn i Bjørnstads innholdsrike og mangfoldige boksamling, og nære skildringer av kunstnerbesøk i heimen. Når så det hele er formidlet med en utsøkt språklig eleganse, må det bli en sekser!

Skolp 2022 er blitt ei fin og interessant bok. Med et fastere redaksjonelt grep ville det blitt enda bedre: Noen foto mangler kreditering, og noen illustrasjoner kunne vært sløyfet mot at andre hadde blitt blåst mer opp. Opplagte feilskrivinger har sluppet gjennom, korrekturen er noe mangelfull og mange ingresser kunne vært utformet mer bevisst.

SKOLP: Betegnelse blant annet benyttet om bosatte langs kysten i Lofoten. (Kilde: Lokalhistoriewiki)