Strømdebatten og krisen som herjer i Norge og Europa, er preget av mange myter om hvordan problemene kan løses. Ved å legge til grunn kunnskapsbasert viten og erfaring, kombinert med sunn markedspolitisk realisme, kan mange av disse mytene avlives. Et utvalg av slike myter er omtalt nedenfor:

Myte 1: Strøm fra vind og sol vil bli dominerende i kraftforsyningen

Dette er nok den største av alle mytene som er servert. Ikke av hvemsomhelst, men av ledende energibyrå og rådgivere, som i fullt alvor hevder at innen 2050 skal 70 – 80 % av global kraftforsyning komme fra vind og sol, opp fra 10 -15% i dag. Det er mildt sagt ren utopi å forestille seg en slik økning i kraftproduksjon fra vind og sol, i løpet av de kommende 28 år, både sett ut fra hva som teknisk sett er realiserbart, men ikke minst, at det ut fra operasjonelle hensyn er begrenset hvor mye variabel strøm som kan mates inn i en kraftforsyning.

Betingelsen for å kunne operere et stabilt kraftnett, er at det er tilstrekkelig med regulerbar kapasitet – som grunnlast, for å jevne ut svingninger, samt å levere ekstra kapasitet når vind og sol svikter. Tyskland har som eksempel, smertelig erfart hva det koster å neglisjere behovet for balanse -og reservekraft.

Mange «energieksperter» hevder at problemene med ikke-styrbar kraftproduksjon, kan løses med batterilagring, «intelligent» drift av strømnettet, gasskraft basert på «grønn» hydrogen, osv. Alt dette er stort sett skrivebordsteori, langt unna realitetene for å kunne operere en kraftforsyning i stor skala, basert på vekselstrøm.

Myte 2: Norge kan importere billig vindkraft gjennom utenlandskablene

Dette er en myte, som ofte brukes som argument til forsvar for utenlandskablene. Vi kan nok importere billig kraft fra tid til annen, men vindkraften i alle land mates inn på stamnettet, for å bli konvertert til jevn salgbar strøm. Kraften som importeres består derfor av den aktuelle strømmiksen i Tyskland, Danmark, Sverige, UK (kull, gass, olje, vann, kjernekraft, vind, sol).

Myte 3: Norsk havvind blir viktig

Regjeringen har som uttalt mål at 30 GW (30 000 MW), norsk havvind, skal bygges ut innen 2040. Dette tilsvarer (nøkternt regnet), en samlet kraftproduksjon på 105 TWh/år. Norsk kraftproduksjon i et normalår er 155 TWh, hvorav ca. 75 % er regulerbar vannkraft. Det norske strømnettet er allerede høyt belastet med ikke-regulerbar kraft, og en videre økning vil raskt slå ut i stigende systemkostnader.

Derfor, selv om vi antar at norsk regulerbar vannkraft vil kunne øke med 10–15 TWh fram mot 2040, betyr det likevel at kun marginalt av den planlagte havvindproduksjonen vil kunne mates inn i det norske strømnettet. Som igjen vil kunne bety at nesten all norsk havvind må eksporteres til Tyskland, UK, eller andre land, som ut fra det vi vet per i dag, vil ha stort underskudd på regulerbar kraft. Betydningen av norsk havvind, sett både i norsk og europeisk perspektiv, er derfor en myte, som bør avlives.

Myte 4: Elektrisk strøm dreier seg kun om kilowattimer

For svært mange betyr elektrisk strøm bare kilowattimer, likegyldig om kWh’ene kommer fra vannkraft, vindkraft, eller andre kilder. Dette er nok en myte. Fordi elektrisk strøm handler også om noe langt mer: nemlig at energien må overføres som synkron vekselstrøm fra kilde til forbruker. Vekselstrøm er et meget finstemt system, hvor frekvensen må holdes innenfor 50 +/- 0,1 Hz (Hertz), ellers kan alvorlige driftsforstyrrelser oppstå, i verste fall «blackout». For å holde frekvensen under kontroll (kalt systemtjeneste), trengs regulerbar kapasitet fra tunge roterende maskiner med stor treghet (vannkraft og varmekraft). Vindkraften som ikke er regulerbar, bidrar ikke her.

Vekselstrøm består av aktiv effekt (den utnyttbare delen) og systemtjenesten reaktiv effekt (vindkraften bidrar heller ikke her), som er nødvendig for å opprettholde magnetisme, spenning og flyt av den elektriske energien. Elektrisk energi er nemlig resultanten av elektromagnetiske bølger, som beveger seg med nær lysets hastighet langs strømførende ledere, fra kraftkilde til forbruker.

Myte 5: Elektrisk strøm er en fritt omsettelig «vare»

Myten om elektrisk strøm som omsettelig «vare», oppsto i kjølvannet av Energiloven fra 1991, hvor prisen ble bestemt ut fra krysspunktet mellom tilbud og etterspørsel. Dette fungerte bra med rimelig stabile priser, inntil børsene Euronext og Nasdaq, overtok kontrollen av strømmarkedene i Norden, Baltikum, Tyskland og UK, og hvor det nå er høystbydende som bestemmer prisen på strøm.

Dette har skapt en uholdbar situasjon, med uforutsigbare, skyhøye priser. Både de nye utenlandskablene og dagens gasspriser er selvsagt noe av forklaringen, men det er også grunn til å tro at børsene utnytter den situasjonen som er oppstått, for alt den er verdt.

Elektrisk strøm er den viktigste delen av vår samfunnskritiske infrastruktur og bør derfor ikke defineres som omsettelig «vare», like lite som vann i springen. Prisingen av strøm må derfor bli underlagt politisk styring, hvor hensynet til både marked, økonomisk stabilitet og god ressursutnyttelse blir overordnet.