Gå til sidens hovedinnhold

Man får lyst til å ønske svart hav og evig sjøsyke over fiskerne

Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.

«… om en fisker var så uheldig å møte et kvinnfolk på vei til båten, var dette et dårlig tegn. Da måtte man snu og vende hjemover igjen, krysse dørkarmen innomhus før man kunne starte turen på ny», er en av mange myter knyttet til fangst på havet. Utrolig nok er fiskeryrket fortsatt fullt av mannfolk som tydeligvis tror på sånt.

Det er kommet flere historier som har skapt bølger. En av dem fra Susanne Mortensen, som i en kronikk på NRK Ytring fortalte om hårreisende seksuell trakassering fra mannlige kolleger om bord i ulike fiskefartøy. Det er så drøyt at det knapt er til å tro. Og det er altså ikke enkelttilfeller, på en båt med spesielt ubehøvlet og tilbakestående mannskap. Susanne Mortensen, som er utdannet innen fiskeryrket, har meldt fra. «Jeg er flau over foreninger, rederier, lag, kolleger og alle andre som bare sitter på gjerdet og ser på at jeg som kvinnelig fisker blir trakassert og mobbet på det groveste», skriver Mortensen blant annet.

Man behøver ikke vite forskjellen på en sjark og ei skøyte for å forstå at fiskerinæringen er håpløst akterutseilt sammenlignet med andre mannsdominerte yrker. Der Forsvaret og Politiet gjennom de siste 20-25 årene systematisk har satset på å endre holdninger og rekruttere kvinner, oppfører altfor mange mannlige fiskere seg fortsatt som neandertalere i møte med kvinnelige kolleger.

Vel nok er fiskeryrket hardt, og tonen kan være tøff. Men en sånn unnskyldning holder ikke vann.

Og hva gjør Norges Fiskarlag med saken? Leder og generalsekretær skriver kronikk om at «Slik kan vi rett og slett ikke ha det», og lover å rydde opp. Kjell Ingebrigtsen, med lang karriere i Fiskarlaget, de siste åtte årene som leder, fossror i et forsøk på å virke ansvarlig. Men meldinger om trakassering av kvinner i fiskeryrket er slett ikke av ny dato, eller en overraskelse for ledelsen. Det er 30 år siden kvinnelige yrkesfiskere begynte å varsle. Et enkelt søk viser blant annet at i 2014 sto en annen kvinnelig yrkesfisker fra Finnmark fram og ropte varsku om den samme sexsjikanen og trakasseringen. Uten at Fiskarlaget, fiskebåtrederne, den enkelte skipper eller mannlige kolleger, som alle har en ansvar for å slå ned på trakassering, har gjort nevneverdig mye for at damer skal orke å fortsette i yrket.

I august la fiskeri- og sjømatminister Odd Emil Ingebrigtsen (H) fram en rapport og strategi for bedre likestilling i fiskeriene. Det er satt av 1,5 millioner kroner for blant annet å rekruttere flere kvinner, og til holdningsskapende arbeid mot trakassering. Rapporten imponerer ikke en av de få kvinnelige yrkesfiskerne som faktisk finnes. Hun kaller den å slå inn åpne dører. Statsråden har også påpekt at ingen politikere kan vedta å endre holdningene til mannskapet om bord. Det har han selvfølgelig rett i. Hver enkelt har ansvar for egen oppførsel, og rapporten kan derfor fort bli et velmenende slag i lufta, hvis ikke politikere, og ikke minst fiskeriorganisasjonene, tar saken på alvor.

Det kvinner i fiskeryrket utsettes for er rystende. Det er så en får lyst til å ønske svart hav og evig sjøsyke over alle menn som oppfører seg som beskrevet. De skjemmer ut ei hel næring, og sender ryktet til bunns. Litt av en fangst …

Kommentarer til denne saken