Gå til sidens hovedinnhold

Lyktes nazistene i å nazifisere Fauske?

Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

Slektsforsker og lokalhistoriker Kjell Bakken har nå levert femte og siste bind av storverket Fauske under 2. verdenskrig. Samlet sett har dette blitt en detaljert gjennomgang av hva folk i Fauske erfarte i krigsåra og de første åra etterpå. Ett av spørsmålene Bakken stiller i sitt 13 siders «sluttord», er: «Lyktes nazistene i å nazifisere Fauske?» Svaret er nei. Hans oppsummering etter 150 intervjuer med fauskefolk og gjennomgang av alskens kilder i arkiver og andre gjemmer er imidlertid et oppgjør med den patriotiske minnekulturen som tidlig festet seg etter krigen. Den gjengse oppfatningen var lenge at enten var man en av de «gode nordmenn» eller så var man overløper og forræder av ulik alvorlighetsgrad. Iallfall hadde man lurt tyskerne ved å arbeide sakte i gruvene i Sulis.

Slike svart/hvit-oppfatninger er ikke dekkende for virkeligheten – iallfall ikke i Fauske. Forfatteren avslutter hele bokverket med å konstatere hvor stor forskjell det var mellom okkupasjonen av Fauske og okkupasjonen av Sulitjelma: «I det sentrale Fauske, hvor det var flere tyskere pr. fauskeværing, måtte nesten alle familiene dele hjemmet og utedoet sitt med en eller flere tyskere under okkupasjonen. Folk ble derfor kjent med personene bak uniformene. I Sulitjelma var det ingen innbyggere som hadde tyskere boende i hjemmene sine. De kunne derfor holde god og «patriotisk» avstand til okkupantene.»

I Sulitjelma var bare sikkerhetspolitiet, Heinrich Himmlers folk, stasjonert, mens det sentrale Fauske var et viktig knutepunkt for tyskerne, der det var forlagt flere avdelinger av Wehrmacht og personell tilknyttet prosjektene til Organisation Todt: Nord-Norge-banen og riksvei 50. Den store Todt-leiren på Fauske var bygd for å administrere bygging av jernbane fra Finneidstraumen til Gjerdalen i Sørfold. Organisation Todt hadde altså delt opp det store prosjektet i delprosjekter. Det var planer om å bygge ut storbyen Nye Fauske som skulle bli et tyngdepunkt like nord for polarsirkelen.

Kjell Bakken forteller på denne bakgrunn om forbindelser mellom tyskere og fauskeværinger – ikke bare om unge fauskekvinners kontakt med representanter for fienden. Det fantes nesten ikke lønnet håndverksarbeid utenom «tyskerarbeid». Etter den tyske kapitulasjonen var det blitt mange flinke håndverkere på Fauske, «men det har vært fortalt at nesten ingen hadde arbeidet for tyskerne.» Sjefarkitekten hos Todt på Fauske var innkvartert i stua til en fauskefamilie siden sommeren 1942. Det hadde utviklet seg et vennskap mellom ham og familien han bodde hos og dermed hadde tyskeren blitt omgangsvenn med familien til den lokale hjemmefrontlederen.

Ved flytting til Tjøtta av likene etter krigsfangene som hadde blitt begravd ved Fauske kirkegård, ble det talt opp minst 92 sovjetiske krigsfanger. Det har imidlertid ikke vært mulig for Kjell Bakken å finne opplysninger om gravlegging på Fauske kirkegård. Menighetsråds-protokollen som kunne ha fortalt om dette, er borte. Det samme gjelder flere kilder som «kunne ha fortalt mer om det helt nødvendige samarbeid det må ha vært mellom nordmenn og tyskere under okkupasjonen. Men i årene like etter okkupasjonen var det belagt med stor skam å ha hatt noe med tyskerne å gjøre», kommenterer Bakken.

Den Ankerske Marmorforretning A/S var en viktig bedrift under krigen, og etterspørselen av marmorprodukter økte betydelig etterpå. Bestillinger og leveranser gikk «sømløst» gjennom kapitulasjonen. Allerede høsten 1945 bestilte eksfanger, polakker, russere og ukrainere, gravminner over sine drepte kolleger. Ellers strømmet bestillinger på minnestøtter og gravminner inn fra hele den nordlige landsdel. Ikke alle av dem kan beskues i dag. Ankerske laget blant annet et stilig monument over døde krigsfanger som var gravlagt samlet ved Bodin kirke. Dette monumentet ble sprengt i stykker for å unngå at spioner fra Sovjetunionen skulle bruke det som unnskyldning for å besøke Bodø.

Det opplyses at referanser til bilder og tekst i bøkene finnes på slektshistorielagets hjemmesider. Det vil være en overdrivelse å si at det er enkelt å finne fram til dem der. De muntlige og skriftlige kilder forfatteren har basert seg på, har uansett gitt oss detaljerte og lettleste framstillinger av hverdagsliv og begivenheter på liv og død for dem som holdt til i Salten i krigens dager.

Kronikkforfatteren er med i Bokmelderlauget som omtaler lokale bøker fra vårt distrikt.

Kommentarer til denne saken