Gå til sidens hovedinnhold

Lyden av byen

Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

Det er noen særtrekk ved Bodø by som vi innbyggerne her alle er helt innforstått med. Det blåser her, omtrent bestandig. Været er ustabilt og omskiftende, også det omtrent bestandig. Og det er flystøy her.

I hvert fall har det vært flystøy fra jagerfly siden tidlig femtitall, daglig siden 1955. Men nå er det snart slutt. Lyden av Bodø vil forstumme ved årets utgang. Undertegnede er en av mange som kommer til å savne flystøyen. Selv om jeg personlig ikke vil kalle det støy. Noen personer i min omgangskrets med arbeidsbakgrunn fra Bodø flystasjon kaller flystøyen musikk. Så langt vil ikke jeg strekke meg. Men i løpet av mitt liv har jeg levd meg gjennom, og tilvendt meg lyden fra rundt regnet seks sju jagerflytyper som fast har frekventert vårt nærområde. Fra Vampire, som rett nok aldri var permanent stasjonert her, via Thunderjet, et par varianter av Sabre, nok to versjoner av Starfighter, F 5 Freedom Fighter og de sist vel førti årene F-16 Fighting Falcon.

Min første erindring fra fly her i Bodø og ikke minst lyden av dem går enda lenger tilbake. På tur for å besøke nær familie i Bodøgårdområdet stoppet mine foreldre og gikk av syklene på Gamle Riksvei. Omtrent i området mellom Flygt bil og veggen til City Nord krysset den gamle tyskbygde plankeflyplassen veien. Akkurat der hvor grusveien i vel femti meter var erstattet av betong. Der kom det et gråmalt fly med to motorer og tok av i et infernalsk spetakkel. Som cirka to treåring med stor appetitt på lastebiler, gravemaskiner og alt med motor var jeg henrykt. Dette flyet hadde et aldeles praktfullt motorbrøl. I mer voksen alder har jeg resonnert meg til at det kan ha vært en De Havilland Mosquito. Et kryssfinérfly fra krigens dager, levert fra samme fabrikk som ga oss vårt første jetfly.

Den nye flystripen ble bygget på rekordtid og sto ferdig i 1952- En strategisk nødvendighet i lys av Koreakrigen og den gryende øst vest konflikten. Allerede i mai 52 åpnet SAS regulær siviltrafikk på flyplassen. Norske jagerfly mellomlandet stadig oftere, og første store øvelse hvor Bodø flystasjon var i bruk skjedde i samme høst. Samtidig flytte min familie fra sentrum til ny leilighet i vestbyen. Vi ble bokstavelig talt nabo med flyplassen og fly av alle typer ble en stor del av hverdagen i en liten bodøgutts liv.

Når vi skrev 1955 var infrastrukturen såpass ferdig at jagerflyene nå ble permanent plassert her i byen. Da var hhv. Mosquito og Vampire erstattet av Thunderjet i begge de to Bodø-skvadronene, 334 og 331.

Med den sivile flyplassen som nær nabo, og med innsyn til militær del og hangar B fra gutterommet, var det naturlig at interessen for fly ble tidvis hovedinteresse.

Thunderjet ble i 1958 erstattet av Sabre og nå var lyden av brølende jetmotorer en del av hverdagen. Noen huseiere med boliger under innflygningssonen i området rundt Skeid. Gikk til søksmål og fikk erstatning fra forsvaret. Men artikkelforfatterens inntrykk er at vi stort sett tilpasset oss lyden av jagerfly og lot det bli en del av livene våre.

«Summen av vinklene i en trekant…..” (Sa læreren min og tok en pause med krittet i hånda mens to Starfightere tok av med full etterbrenner. Før han fortsatte): -er alltid 180 grader».

Overgangen til Starfighter høsten 1963 var ifølge fagmiljøet visstnok et kvantesprang i forhold til flytypen 331skavadronen pensjonerte. Noen år senere gikk også 334 over til Starfighter. Da etter et intermesso på noen år med F5 Freedom Fighter.

Nå var alle Norges mest potente jagerfly hjemmehørende her i byen. De var raskest, fløy høyest og var tøffest. Det var noe jeg og de fleste rundt min alder var klar over da de første flyene ble heist på land i august 63. Vi hadde så vidt kommet oss over togfeberen som fulgte i kjølvannet av Nordlandsbanens fullførelse knappe to år tidligere. Märklin og Fleischmann ble utkonkurrert av Airfix og Revell sine byggesett av F 104 G Starfighter.

I rundt regnet 50 år har fly fra vår flystasjon tatt av parvis nattetid for å avskjære eller markere vår suverenitet over den store naboen i øst. Siden tidlig 80-tall ivaretatt av F 16. Men nå er det snart slutt. F 16 skal pensjoneres. Eller selges til et utland eller to. Da bortsett fra et par stykker som skal på museum. I førti år har Fighting Falcon vært å se og høre over byen vår. Førti år er lang levetid for en kompleks konstruksjon som et jagerfly. Men her har en særdeles kompetent gjeng mekanikere gjort manns jobb. Teknikere og bakkemannskap som siden 1955 har jobbet seg fram til et fagmiljø i verdensklasse.

Dessverre foretok en gruppe umusikalske politikere en uforståelig nedleggelse av Bodø flystasjon og flytting til Ørland i 2012. Til en sluttpris som sannsynlig aldri vil bli kjent.

Undertegnede vil uansett savne lyden av jagerflyene. Til tross for at F 35 bråker mer.

Denne kronikken inngår i serien «Flystasjonens siste dager».

Kommentarer til denne saken