Mer normale tider gir oss mer normale problemer. Det er vi vel alle innstilte på, nå som vi endelig kan slutte å bekymre oss over virus og avstandsregler og gå tilbake til renta, strømprisene og bensinavgiftene.

Men det er en ny normal vi vender tilbake til; alle foran nevnte utgifter skyter i været samtidig, og kommende vinter kan gi en voldsom belastning på mange norske familiers økonomi.

Det ligner en perfekt storm, med økte renter, økt strømpris og økt bensinpris på samme tid. Og vi er ikke alene. Hele Europa opplever kraftig økte strømpriser for tiden.

I Spania har prisen økt med 75 prosent siden august. I Storbritannia kan strømregninga for en husholdning øke med opp til 5.000 kroner.

Den italienske regjering har vedtatt å bruke 30 milliarder kroner på å begrense prisstigningen på strøm. Mens den franske regjering vil gi 5,8 millioner husholdninger en sjekk på 1. 000 kroner hver i strømhjelp.

Samtidig som folkelige protester mot strømprisene er i ferd med å ta over fra protester mot covid-restriksjoner i en rekke land.

Aftenposten siterer redaktør Ambrose Evans-Pritchard i Daily Telegraph på at «de gule vestene hjemsøker våre land». De gule vestene var protestbevegelsen som satte Frankrike på hodet i protest mot økte drivstoffpriser.

Nå kan snart en ny protestbølge feie over Europa.

Det er mange forklaringer på den europeiske strømkrisen, og de er ikke alltid de samme som for den norske. Men de påvirker hverandre.

En av hovedårsakene til de økte strømprisene i EU er høyere CO2-avgifter. Innen EUs klimakvotesystem kostet det i januar 30 euro å slippe ut ett tonn, i dag er prisen 63 euro.

En annen hovedårsak er at Russland har begrenset sin eksport av gass, for å presse gjennom EU-aksept for en omstridt gassledning gjennom Østersjøen.

Gassen er nå blitt så dyr at Storbritannia til og med så seg nødt til å gjenåpne et kullkraftverk. Det til tross for at økt etterspørsel fra Kina og lavere produksjon også har gjort kull til et mye dyrere alternativ enn før.

Dette påvirker også det norske energimarkedet, som er tett knyttet opp til EU og Storbritannia. Det gir oss på den ene siden kraftig økte inntekter fra gasseksporten, men gjør på den andre strømmen dyrere.

Det skyldes delvis at høyere priser i EU gjør det mer lønnsomt å eksportere strøm dit, og delvis at den strømmen vi må importere når vår egen kraftproduksjon er lav er blitt dyrere. Og i hele høst har kraftproduksjonen i store deler av landet vært rekordlav på grunn av lite nedbør.

Det er altså en kombinasjon av politiske vedtak, markedsmekanismer og naturlige forhold som har sendt norske strømpriser i været.

Uansett tyder mye på at dette kan bli en slags ny normal, selv om det skulle regne noe mer framover. Det handler i stor grad om overgangen fra fossilt brennstoff til andre energikilder, en overgang som virker uunngåelig. Både fordi det er et politisk ønske om det, og fordi markedet etter hvert vil ta over og gjøre fossilt brensel så dyrt at andre energiformer vil utkonkurrere det.

Men selv om overgangen virker uunngåelig betyr ikke det at den ikke kan stoppe opp. På kort sikt vil den nemlig måtte føre til de sterkt økte strømprisene vi nå ser. Ikke så mye i Norge, som er en storprodusent av fossilfri strøm, men i de landene som fremdeles bruker olje, gass og kull som hovedkilder til sin strømproduksjon.

De økte strømprisene griper rett inn i privatøkonomien til folk flest, og kan - om de får vedvare - få støttene til det grønne skiftet til å styrtdykke. Det vi også kunne gi ny kraft til populistiske bevegelser som ønsker å erstatte demokratiet med en sterkere statlig kontroll med økonomien.

Dette er noe av grunnen til at regjeringer i flere land nå begynner å kompensere forbrukerne direkte for deres økte strømutgifter. For der kan verken mer regn, eller redusert eksport av ren strøm snu utviklingen.

Slik sett har de som nå forhandler om regjeringsmakta i Norge en mye enklere oppgave enn de som skal styre land som Italia, Frankrike, Storbritannia og Spania.

For å si det slik; mens våre politikere sliter med den gamle normalen, må de forholde seg til problemene i en helt ny normal. Og løser de ikke dem, kan hele det grønne skiftet på vårt kontinent gå i stå.

Da hjelper det lite om vi lykkes med våre kutt her hjemme.