De er lokalpatrioter, men velger å bo alle andre steder enn lokalt. Det lokale blir for smått, for tett, for innestengt.

I hvert fall for unge mennesker med drømmer om spennende jobber og personlig vekst.

Slik har det i grunnen vært de siste 100 årene; norsk ungdom har hatt en tendens til å flytte til byen siden 1800-tallet.

Arne Garborg skrev romanen «Bondestudentar» alt i 1883. Den skildrer hovedpersonen Daniel Brauts svik mot både sine røtter og sine idealer i hans klassereise fra landsbygdas avmakt til akademiske posisjoner i byen.

Denne urbaniseringa er en langvarig global trend, og lite tyder på at den vil stanse av seg selv.

Nå har den også nådd Bodø og andre halvstore, norske byer. Stedene som for bare noen år siden nøt godt av fraflyttingen fra Bygde-Norge er i ferd med å bli ofre for samme trend.

Folketallsveksten i Bodø er halvert de siste to årene. Det samme gjelder byer som Tromsø, Skien, Hamar og og Arendal. Samtidig som Oslo og byene rundt, og storbyer som Bergen og Trondheim øker folketallet kraftig.

Lenge fungerte politikken med å utvikle regionhovedstedene som en buffer mot flytting ut av landsdelen. Bodø vokste for eksempel med 1.000 innbyggere og Tromsø med 2.000 så sent som mellom 2017-2019.

De to siste årene har begge vokst med kun 500. Mens folketallet i regionbyer som Gjøvik og Ålesund har sunket.

I dagens AN møter du to av de unge menneskene som har flyttet fra Bodø de siste årene; Johanne (29) og Jon (30). To av de som har gått i Daniel Brauts fotspor, to av de som helst skulle vært her og bygget framtidas by.

De kaller seg bodøpatrioter - kanskje enda mer nå enn da de bodde hjemme - men velger likevel å bo i Oslo.

I 2020 var det 1.087 av dem; ungdom i alderen 18–29 år som flyttet fra Bodø. Det var 50 flere enn antall unge som kom hit.

Fortsetter utviklingen kan Bodø bare glemme drømmen om å bli 75.000 innbyggere i 2050. Det kan bli hardt nok å beholde dagens folketall.

Det er tunge, samfunnsmessige prosesser som driver fram urbaniseringen, basert på helt grunnleggende endringer i teknologi og næringsstruktur.

Dette er altså ikke noe som skyldes Solberg-regjeringens sentraliseringspolitikk, selv om den neppe har bidratt til å snu trenden.

Aller viktigst er kanskje overgangen til det tjenesteytende samfunn der nye arbeidsplasser ikke skapes der ressursene finnes, men der det allerede finnes mye folk fra før.

Samtidig gjør ny datateknologi tjenesteytingen mindre stedsavhengig, men det betyr ikke nødvendigvis at flere vil velge å jobbe fra små steder. Resultatet kan like godt bli det motsatte; at også mer av de stedsuavhengige tjenestene leveres fra de største byene.

Verken Johanne eller Jon er for eksempel klar for å flytte hjem igjen. Bodø føles på mange måter både for stor og for liten.

Oslo har en bedre kultur for kreativitet og skaperkraft, mener Johanne, og etterlyser mer åpenhet i Bodø. Mens Jon mener Bodø har et så sterkt søkelys på at alt skal bli stort og flott, og at det har oppstått et stort mellomrom i blant annet kulturlivet som ikke fylles.

Og her er vi ved litt av nøkkelen; i tillegg til utdanningsmuligheter og spennende jobber med høy lønn, trekker også byene på grunn av et rikt kulturtilbud og kort vei til offentlige tjenester.

Dette er da også blant de ting Bodø har satset på de siste årene. Byen har fått sitt eget universitet, det er investert kraftig i kulturlivet og det offentlige tjenestetilbudet er grovt sett opprettholdt - i kontrast til i mange mindre kommuner.

Likevel har altså befolkningsveksten stagnert, likevel flytter ungdommen i økende grad ut.

Årsaken er antakelig at intet av dette griper tak i de underliggende - og dramatiske - endringene i teknologi og næringsstruktur.

Nå kan dette faktisk være i ferd med å endres, og det skyldes det grønne skiftet.

Som skrevet før et Nordland og Bodø spesielt godt egnet for investeringer i dette skiftet, og de synes nå å være på vei. Det grønne skiftet krever en reindustrialisering av Nordland, basert på lokale ressurser som kraft og mineraler.

Igjen vil arbeidsplassene oppstå der ressursene finnes, og så må folk flytte dit for å få jobb.

Det gir nye muligheter for vekst for Bodø og Salten, både gjennom klimastyringsprosjektet "Ny by-ny flyplass" og gjennom tilgangen på store kraftressurser.

Men det krever at disse kraftressursene benytters til lokale, grønne satsinger, og ikke sendes ut av landsdelen og landet for kortsiktig profitt.

Akkurat her må også de av oss som har valgt å bli igjen tillate oss å være lokalpatrioter. Slik at de som tok med seg patriotismen sørover, kan ta den - og seg selv - med hjem igjen.