1 Åpen om situasjonen: Jeanette Ellefsen (31) vil ha bort tabuet rundt det å være ufrivillig barnløs. – Jeg vil ikke at noen skal ha de samme følelsene jeg hadde da jeg fikk vite at jeg ikke kunne bli gravid på naturlig måte.

1 Åpen om situasjonen: Jeanette Ellefsen (31) vil ha bort tabuet rundt det å være ufrivillig barnløs. – Jeg vil ikke at noen skal ha de samme følelsene jeg hadde da jeg fikk vite at jeg ikke kunne bli gravid på naturlig måte.

Jeanettes (31) største drøm er å bli mor: - Det slo meg aldri at det skulle bli et problem

Av
Publisert
DEL

Hvert tiende par opplever ufrivillig barnløshet i Norge. Jeanette og Johan er et av disse parene.

– Beklager alt rotet, vi holder på å pusse opp, sier Jeanette Ellefsen (31) mens hun går innover i gangen. Lukten av maling og nye møbler har lagt seg i rommet. Veggene er tomme for bilder, og leiligheten er sparsomt innredet, men i det hvite vitrineskapet står det en rosa barneleke.

Her bor hun sammen med samboeren Johan Ingvaldsen (36), som hun har vært sammen med siden 2011.

– Det jeg falt for med Johan var snillheten hans, den gjennomtrengende omsorgen for alle han bryr seg om. Han lot meg ikke være i tvil på om han likte meg, og når han smiler, tenker jeg at jeg har fått mer enn jeg noensinne har drømt om. Johan gjør meg til en sterkere og lykkeligere versjon av meg selv.

2 UFRIVILLIG BARNLØSE: 40.000 personer regnes som ufrivillig barnløse i Norge. Likevel har ikke Jeanette mistet håpet om å få barn.

2 UFRIVILLIG BARNLØSE: 40.000 personer regnes som ufrivillig barnløse i Norge. Likevel har ikke Jeanette mistet håpet om å få barn.

 Foto: Tom Melby

Jeanette setter seg i den lysegrå sofaen med bena godt samlet. Hun er opprinnelig fra Tromsø, men flyttet til Fauske i januar 2012 for å bo sammen med kjæresten.

– Allerede den sommeren kastet jeg p-pillene. Jeg visste det skulle være oss, at det var han som skulle være pappaen til barna mine, sier hun og smiler.

– Helt siden jeg var barn har jeg ønsket meg barn. Da jeg kastet p-pillene tenkte jeg at det skulle gå fort. Men jeg var vel naiv og forventningsfull. Det slo meg aldri at det skulle bli et problem.

Ifølge den norske interesseorganisasjonen Ønskebarn blir om lag 20–25 prosent av unge, friske par gravide i løpet av en menstruasjonsperiode. Etter 12 måneder har omtrent 90 prosent av alle prøvende par oppnådd befruktning.

For Jeanette og Johan skulle graviditeten la vente på seg.

– Det tok bare et halvt år før jeg begynte å tenke på prosentene og hvor stor sjanse det var for å bli gravid. Jeg begynte å lure på «hvorfor skjer ikke dette meg?».

I to år prøvde paret å bli gravide på den naturlige måten.

– Disse to årene var vel egentlig den tøffeste tiden. Jeg begynte å føle meg mislykket som dame og kjæreste, men jeg turte ikke gå til legen. Etter hvert skapte det en avstand mellom oss, og jeg følte at ingenting var noe vits.

I løpet av prøveperioden bruke Jeanette mye tid på å google årsaker til uteblivende graviditet.

– Det jeg leste var så vilt at jeg bare slo det fra meg, forteller hun.

3 VIKTIG STØTTE: For Jeanette er samboeren Johan Ingvaldsen (36) en viktig støttespiller. Her fra en Bodø-tur sommeren 2016.

3 VIKTIG STØTTE: For Jeanette er samboeren Johan Ingvaldsen (36) en viktig støttespiller. Her fra en Bodø-tur sommeren 2016.

I 2014 bestemte de seg for å oppsøke profesjonell hjelp. Etter en smertefull undersøkelse fikk de bekreftet at Jeanette hadde tette eggledere og endometriose, en tilstand som hindrer eggets vandring nedover egglederne.

Ti prosent av prøvende par opplever ufrivillig barnløshet. Årsakene kan være eggløsningsforstyrrelser, skader i egglederne og redusert sædkvalitet.

– Da jeg fikk vite at vi trengte hjelp på veien mot vår største drøm, at vi ikke skulle klare det selv, ble jeg deprimert. Jeg følte meg veldig ensom og alene om det vi gikk gjennom. Det var ingen som fanget oss opp, ingen som snakket med oss om det. Jeg skulle ønske gynekologen kunne gi meg informasjon om hvor man kunne få hjelp eller hvem man kunne snakke med. Men vi var nødt til å finne ut av alt selv, forteller hun.

Jeanette valgte derfor å opprette en profil på bildedelingstjenesten Instagram, der hun har møtt mange mennesker i samme situasjon.

– Det å være ufrivillig barnløs er et veldig tabubelagt tema. Å snakke med andre mennesker som går, eller har gått samme vei, viser at det ikke er så skummelt å snakke om likevel. Man får mye støtte av å snakke med andre. Jeg har hørt om par som har prøvd å bli gravide med prøverør ti ganger, og om folk som har hatt spontanabort etter spontanabort. Da følte jeg at alt håp var ute.

Det neste året var Jeanette mye sint.

– Jeg var sint på meg selv og kroppen min. Men jeg tror jeg gråt mer de to årene vi prøvde, enn etter at jeg fikk beskjeden om at vi ikke kunne få barn.

Likevel var forventningene fra omgivelsene det tyngste.

– Jeg hadde funnet den rette, hadde fast jobb og leilighet, og da er barn det neste. Folk spurte hele tiden når det skulle komme barn. Etter hvert svarte jeg at det så ut som om det lot vente på seg. Mens noen sa vi skulle prøve å slappe av og prøve andre stillinger, var det andre som mente at jeg og Johan ikke var noen god match, forteller hun.

Høsten 2014 startet Jeanette på sykepleierutdannelsen.

– Jeg ville ha noe å drive med for å glemme det litt. Men det halve året jeg gikk på skolen, innså jeg at ingenting kunne få meg til å glemme det. Da jeg tok valget om å slutte på studiene, tok jeg samtidig valget om at jeg var klar til å begi meg ut på prosessen.

Paret oppsøkte derfor profesjonell hjelp, og etter nyttår ble Jeanette utredet for prøverørsforsøk.

– Det tar gjerne opptil ett år fra man blir utredet til man kan sette i gang med første prøverørsforsøk. Derfor valgte vi å gjøre det privat, fordi det går litt fortere. Mens vi ble utredet fikk vi en veldig god følelse, og vi valgte derfor også å gjennomføre første forsøk i privat regi.

Å utføre et prøverørsforsøk på privatklinikk kostet paret over 50.000 kroner i undersøkelser og medisiner.

– Den prosessen er helt vill. Jeg begynte med hormonsprøyter på dag tre av mensen, og jeg tror jeg fikk alle bivirkningene som det går an å få. Jeg hadde hodepine, PMS ganget med ti, hetetokter og ekstrem trøtthet. Jeg har aldri vært så trøtt i hele mitt liv. Jeg følte at jeg

gikk inn i butikken i søvne, det var en helt merkelig følelse. Men det var all ventinga som var verst.

Gjennom hele prosessen har Jeanette vært sykemeldt fra jobben som hjelpepleier.

– Det var tøft å sette sprøytene, de måtte tas til visse klokkeslett og i bestemte temperaturer, i tillegg til alle tankene og bivirkningene. Jeg var ikke i stand til å kombinere det med jobb.

Sprøytene Jeanette fikk skal være med på å produsere egg, mens en annen skal hindre eggløsning. Det er sprøytene som styrer syklus, og underveis blir det tatt ultralyd for å sjekke når eggene er klare til å hentes ut.

– Jeg hadde dårlig syklus, og ultralyden viste at eggene ikke var klare. Det tok derfor ekstra lang tid. Vi fikk også beskjed om at forsøket kunne bli avbrutt, derfor økte de styrken på sprøytene, forteller hun.

Tirsdag 24. mai 2016, på Jeanette sin bursdag, kjørte hun sammen med Johan til Trondheim, der de fikk tatt ut ni egg til befruktning. Men siden det var første forsøk, ble det satt inn kun ett egg.

De neste to ukene beskriver Jeanette som ubeskrivelig lange.

– Jeg gikk og ventet på symptomene. De ukene var evig lange. I tillegg gikk jeg på støttemedisiner som gir samme symptomer som en graviditet, så jeg ante ikke hva som var hva.

Etter å ha brukt tusenvis av kroner på negative graviditetstester, fikk Jeanette og Johan endelig blått kryss.

– Jeg hadde en følelse jeg ikke kan beskrive, selv om jeg var så kort på vei. Det var alt jeg hadde drømt om. En god porsjon med håp og drømmer, og selv om det var tidlig, begynte jeg å planlegge inni hodet mitt. Jeg ringte Johan og sa han måtte komme hjem fordi det var noe jeg ville vise ham. Da han så testen med det blå krysset, spurte han hva det betydde. Jeg tror han ble litt paff, ler Jeanette.

På testdagen var hun rundt fire uker på vei.

– Jeg følte hele verden kunne se hvor lykkelig jeg var. Det var som julaften, bursdag og 17. mai på en gang. Jeg følte at jeg skulle bli mamma, at jeg var mamma allerede, forteller hun med et forsiktig smil rundt munnen.

Midt i prosessen drev paret og flyttet inn i ny leilighet.

– Jeg var hele tiden redd for at jeg stresset for mye, løftet for tungt, spiste feil eller var for negativ. Jeg passet på alt, selv om jeg fikk beskjed om at jeg ikke kunne tenke slik.

Til tross for gledesrusen, turte ikke Jeanette å gå til innkjøp av verken babyleker eller babytøy. Og etter tre små uker begynte Jeanette å føle at noe var galt.

– Jeg følte meg gravid i halvannen uke før jeg kjente at symptomene jeg hadde begynte å bli borte. Jeg fikk vondt i ryggen og følte det kom til å skje noe.

Det var en fredag i begynnelsen av juli at verden skulle snus opp ned.

– Jeg hadde vært på butikken og handlet. Da jeg kom hjem, gikk jeg på do og oppdaget at jeg hadde begynt å blø. De neste sekundene husker jeg ikke, men det føltes som om hjertet mitt datt ned, sier hun og trekker pusten.

– Huset var fullt av folk som pusset opp, og jeg følte det var folk overalt. Det skjedde midt i en prosess jeg skulle ønske var annerledes.

Jeanette kontaktet både legevakt og sykehuset samme dag for å få hjelp.

– Men de sa det ikke var noe de kunne gjøre. De fysiske smertene var helt jævlige, og da vi kom på ultralyden mandag fikk vi beskjed om at det ikke var noe der. Jeg var positiv helt fram til ultralyden, til da vi så en tom, svart skjerm.

Siden Jeanette var så kort på vei, var det for tidlig til å gjennomføre en utskraping, og hun måtte derfor gjennomføre abort ved hjelp av tabletter.

– I denne prosessen holdt jeg på å fryse i hjel, det er en av bivirkningene. Det gikk noen timer fra jeg tok tablettene til resten kom ut. Da følte jeg meg bare tom. Skikkelig tom. Helt tom.

Én av tre svangerskap ender i abort, og årsakene kan være mange.

Psykisk tror Jeanette det var verst for samboeren.

– Han hadde hele tiden vært så positiv og vært med på å løfte meg. Jeg beundrer hans styrke og hans måte å se positivt på ting. Gjennom hele helga prøvde han å tenke at dette kanskje bare var en normal blødning. Jeg hadde så vondt at det ikke var plass til tankene. Til slutt hadde jeg så vondt at jeg bare ville ha det bort, forteller hun.

Etter å ha vært sykemeldt i flere måneder, begynte Jeanette på jobb igjen etter sommerferien.

– Det var godt. Jeg har hele tiden vært åpen om prosessen, og det har vært fint. Vi har heldigvis flotte folk i livene våre som har vist oss forståelse og støtte. Det er vanskelig for dem som er rundt deg i en slik situasjon å vite hva de skal si eller gjøre.

Nå ser paret fram mot et nytt forsøk i januar.

– Det blir spennende. Jeg kjenner jeg er litt reddere denne gangen, men på en annen måte. Jeg er ikke redd for sprøytene og prosessen, men på hva som kan skje. Jeg tør nok ikke slippe gleden løs like mye hvis jeg blir gravid igjen. Men jeg er også mer positiv. Vi må tenke på at jeg faktisk ble gravid på første forsøk, selv om det ikke endte slik vi håpet, sier hun.

For Jeanette og Johan er det viktig å få fram at det ikke er synd i dem.

– Det er mange ting i livet vårt som er fint, selv om vi ikke kan få barn. Man kan ikke sette seg ned og vente. Vi går ikke i noen konstant sorg, selv om det blir altoppslukende når man står midt oppi det. Det vil gå til slutt på ett eller annet vis, og kanskje blir det adopsjon. Man får øynene opp for andre muligheter når man står midt i det. For min del har jeg funnet ut at barnet jeg blir glad i, ikke nødvendigvis trenger å være mitt biologiske.

Artikkeltags