Gå til sidens hovedinnhold

Livet er et usikkert prosjekt

Artikkelen er over 1 år gammel

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Livet er et usikkert prosjekt, og det er også tittelen på en av bøkene til Ingvard Wilhelmsen som jeg kan anbefale deg uavhengig av vår debatt.

Når man stiller spørsmålet om hva man svarer barn som opplever grusomme ting, så får det meg til å tenke på Holocaust og det som 1,5 millioner barn måtte gjennomgå.

Til tross for deres akutte sårbarhet, så oppdaget mange av disse barna måter å overleve på. Barn smuglet mat og medisiner inn i ghettoene, og smuglet ut sine egne eiendeler for å handle mat og medisiner.

Barn i ungdomsbevegelser slapp senere fra ghettoene for å bli med på underjordiske motstandsaktiviteter, og andre barn dannet sine egne enheter for å trakassere de tyske okkupantene. Andre av barna igjen, rømte med sine foreldre eller andre slektninger til familieleirer drevet av jødiske partisaner mens andre barn igjen måtte flykte på egen hånd.

Mange jødiske barn ble tvunget til å forfalske sin identitet for deres egen sikkerhet. De innhentet falske identitetspapirer som vanligvis kom fra anti-nazistisk motstand for å late som om de var ariske. Selv om dette var en av de eneste måtene å overleve for barn, innebar det store sikkerhetsrisikoer. Politiet og andre nazistiske myndigheter undersøkte nøye dokumenter i sitt søk etter jøder for å oppdage forkledde jøder.

Spørsmålet om «hva slags svar du har til alle barna som utsettes for seksuell misbruk og vold hjemme», kan ha mange innfallsvinkler ut fra hvilke referanserammer man har som voksen hvis man selv har opplevd dette i sin oppvekst. Allikevel er det et spørsmål som er meget interessant samtidig som det er meget vanskelig å svare på, og jeg tviler ikke på at det er mange som stiller seg det samme spørsmålet.

Jeg tror nok at veldig mange voksne velger å ikke snakke med, eller unngår å snakke med, sine barn om dette temaet. Og det er nok like mange barn, som har opplevd eller som opplever seksuelle overgrep og vold hjemme, som velger å være lojale overfor sine foreldre.

Ser man på spørsmålet ut fra et psykologisk perspektiv, så bør man kanskje aller helst stille dette spørsmålet til en dyktig psykolog som har erfaring med slike spørsmål.

De som har vært utsatt for seksuelle overgrep og vold hjemme, kan føle en dyp skam i ettertid. Noen kan også føle at det som har skjedd, er deres egen feil. Og det kan være mange ulike årsaker til at man kan føle skam hvis man har opplevd å bli utsatt for seksuelle overgrep og vold hjemme.

Jeg oppfatter deg til å være en oppriktig og søkende person, så derfor skal jeg prøve så godt som jeg kan å nærme meg spørsmålet ut fra et bibelsk perspektiv.

Jeg har forståelse for og samtidig stor respekt for at ting man eventuelt har opplevd i ens oppvekst kan dukke opp på overflaten når man snakker om tro og eksistensielle spørsmål.

Et faktum er at det alltid er gjerningspersonen som ene og alene er ansvarlig for overgrepet eller overgrepene. Bibelen sier: «Den sjel som synder, skal dø. Sønnen skal ikke bære farens skyld, og faren skal ikke bære sønnens skyld. Den rettferdiges rettferdighet skal komme over ham selv, og den ugudeliges ugudelighet skal komme over ham selv» (Esekiel 18;20).

Det at seksuelle overgrep i dag er så utbredt, er allikevel ikke så veldig overraskende. Bibelen sier: «Men vit dette, at i de siste dager skal det komme vanskelige tider. For da skal menneskene elske seg selv, elske penger, skryte, være stolte, spotte, være ulydige mot foreldre, utakknemlige, vanhellige, uten naturlig kjærlighet, uforsonlige, baktalere, uten selvtukt, brutale, uten kjærlighet til det gode, forrædere, oppfarende, oppblåste og slike som elsker lysten høyere enn de elsker Gud.» (2. Tim. 3;1-4).

I denne omgang så skal jeg avslutte med disse ordene fra Viktor Frankl:

«Riktignok står mennesket fritt til å svare på de spørsmål livet stiller, men denne frihet må ikke forveksles med vilkårlighet. Den må tolkes på ansvarsgrunnlag. Mennesket er ansvarlig for å finne det riktige svar på et spørsmål, for å finne den sanne mening i en situasjon. Og meningen er noe som må finnes, ikke gis – den må oppdages, ikke oppfinnes.» (Viktor Frankl, «Vilje til mening», s. 76).

Kommentarer til denne saken