På vei hjem fra India i 1963 havnet den amerikanske beat-poeten Allen Ginsberg på en fest i California. Ginsberg hadde lenge bekymret seg over amerikansk poesis framtid. Hans generasjon begynte alt å bli gammel, og ingen nye sto klar til å ta over.

Så satte verten på en plate, og Ginsberg begynte å gråte. For plutselig så det likevel ut som om «fakkelen var sendt videre til en ny generasjon».

"I’ve stumbled on the side

of twelve misty mountains

I’ve walked and I’ve crawled

on six crooked highways

I’ve stepped in the middle

of seven sad forests

I’ve been out in front

of a dozen dead oceans."

Sangen Ginsberg hørte for første gang var “A hard rain´s gonna fall”, og sangeren het Bob Dylan. Rimene hadde en blanding av repititativt beat-preg og engelsk middelalderpoesi.

Den modernistiske pionéren Ginsberg kjente straks igjen en sjelevenn, ble kort tid etter bedre kjent med Dylan og var mange år senere blant de første som foreslo at han burde få Nobelprisen i litteratur.

Og forrige fredag fikk han den til slutt.

Tildelingen har skapt mye debatt; om hvorvidt en sanger i det hele tatt bør kunne få prisen, og hvorvidt Dylans poesi er god nok til å fortjene den.

Det første er lett å avfeie. Poetene er litteraturens musikere; man bør ikke glemme at lyrikk faktisk betyr «sang til en lyre».

Poeter jobber primært med rim og rytme, med å få ordene til å synge. Da ikke å kunne gi prisen til en som faktisk synger ordene, er en merkelig feilkobling.

Tildelingen innvarsler også en spennende utvidelse av Nobelprisens rammer. Kan den i framtiden for eksempel gå til en som skriver filmmanus, eller en standupkomiker?

Det andre spørsmålet er mer komplisert. Dylan selv er en meget bevisst forfatter, ikke minst bevisst den litterære tradisjon han kommer fra.

Jeg hadde i sommer gleden av å besøke Dylan Thomas-museet i Swansea for første gang. Det var en stor opplevelse. Thomas er mannen Dylan tok sitt alias fra, en dikter hvis produksjon var ujevn, men som på sitt beste skrev buksene av selv de største poeter.

Slik sett ligner han litt på sin navnebror. Langt fra alt Bob Dylan har skrevet er like bra, men på sitt beste har han som få andre hamret sin generasjons erfaringer i ord.

Listen over lyrikere som har fått Nobelprisen er ikke lang, og inneholder navn som Pablo Neruda, T.S. Elliot og William Butler Yeats. Giganter som ruver i litteraturhistorien.

Er Dylan like bra som dem? Neppe. Men det kan sies om mange av de 109 andre som har fått prisen.

Det Dylan har gjort, er – som dem – å ha påvirket en hel generasjon ungdom. Jeg er en av dem, selv om jeg ikke kom til Dylan for på 70-tallet. Hans andre gullalder. Slik sett er jeg inhabil. Og overlater gjerne siste ord til prisvinneren selv …

"In the smoke of the twilight

on a milk-white steed

Michelangelo indeed could’ve carved out your features

Resting in the fields,

far from the turbulent space

Half asleep near the stars with

a small dog licking your face".