Oppdrettsnæringen bryter med vanndirektivet- og det kan lett konkluderes med at næringen ikke praktiseres bærekraftig. Forurenser betaler og føre-var-prinsippet er glemt. Ansvaret er veldig fragmentert og ingen bryr seg om helheten. Tunnelsynet og pekeleken er dominerende. Kommuner, fylkeskommuner, statsforvalter, mattilsynet- og andre sektormyndigheter vurderer kun sin lille bit- og oppdretts-humla suser videre. Jeg kaller praksisen for ansvarsfraskrivelse og unnfallenhet. Alle kan rapportere om ødeleggende aktivitet- og ingen kan heve seg over EUs direktiver og norsk lov og rett. Jeg har valgt å ikke sitte stille å se på. Som privat person har jeg klaget Norge inn for Eftas overvåkningsorgan (ESA). ESA følger nå opp klagen og retter fram en rekke spørsmål til de norske myndigheter. Min klage følger opp tidligere klager som en rekke miljøorganisasjoner startet opp i 2014- og som fremdeles står ubesvart. Så får vi se om ESA igjen tror på de norske myndigheters lovnader om bot og bedring. Humla fortsetter da å surre og vanndirektivet ligger uvirksom.

Trafikklyssystemets eneste miljøindikator er lakselusens påvirkning på villaks, og selv denne ene miljøindikator skaper store problemer. Særlig er dette tydelig på Vestlandet og Vestland fylkeskommune spesielt. Hvis du summerer alle miljøpåvirkninger kan det lett konkluderes med at oppdrettsnæringen ikke er bærekraftig. Rømning av oppdrettslaks og svartelistet anadrom regnbueørret, lakselus på sjøørret, påvirkning på kysttorsk og sjørøye, dumping av mikset avfall, dårlig bunnforhold, virusspredning, bakterieangrep, bruk av medisiner og kjemikalier og dårlig dyrevelferd er ikke tatt med i trafikklyssystemet. Over 50 millioner oppdrettslaks og leppefisk dør i merdene vært år som følge av dårlig dyrevelferd. I tillegg må det stilles spørsmålstegn til genetisk modifikasjon og bruk av fôr. Myndighetene er raskt ute med å regulere fiske for å beskytte vill laksen, men myndighetene ignorerer den største synderen av de alle som er oppdrettsanleggene. Det at kystfiskeren blir fortrengt er tydeligvis uinteressant.

Forskerne har i over 45 år opparbeidet så mye kunnskap om oppdrettsnæringens miljøpåvirkninger at det må forventes at forskerne kan konkludere langt mer entydig og tydelig. Forskerne skal ikke la seg bondefange av politikernes partiprogram, forskerne skal kun formidle sin viten og kunnskap. For det er slik at forskere spiller en stadig mer sentral rolle, for eksempel som eksperter og rådgivere i risikovurderinger og i politiske beslutninger, noe som øker behovet for utvidede etiske retningslinjer for forskningspraksis. En utfordring er at det i dag knyttes stadig sterkere bånd mellom økonomiske interesser, forskning og teknologiutvikling. Både vitenskapens og teknologiens betydning for samfunnsutvikling og økonomi, samt forskernes nye roller og ansvarsområder, er forhold som øker behovet for utvidede etiske retningslinjer for forskning.

Jeg stusser litt når jeg leser at styringsgruppen for trafikklyssystemet, som består av forskere, kommer med følgende politiske utsagn: «oppdrettsnæringa er en av våre viktigste næringer. Den har et stort utviklingspotensial, og politisk ønskes vekst. Næringa skal være en viktig del av det grønne skiftet og fortsette å skape etterlengtede arbeidsplasser langs kysten». https://www.fiskeribladet.no/meninger/-det-er-oppsiktsvekkende-at-deler-av-naringa-vil-trafikklyssystemet-til-livs/2-1-1222065

Vit også at oppdrettsnæringen raner fellesskapet. Dette såkalte havbruksfondet på ca. 500 millioner kroner årlig er småtteri i forhold til ressursrente på 20–25 milliarder kroner årlig. Jeg påstår at oppdrettsnæringen bryter med vanndirektivet- og næringen ikke praktiseres bærekraftig. Våger noen å påstå det motsatte? Henvis da til norsk lov og forskrift og EUs vanndirektiv 2000/60/EF sine paragrafer og artikler.