Gå til sidens hovedinnhold

Leksebevisst skole, ja takk!

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

I regjeringas forslag til ny opplæringslov foreslår vi at det skal være opp til skolene å bestemme om det skal gis lekser. Vi legger altså beslutningsmakta til proffene i skolen, ikke til noens ideologi i kommunestyret. Vi pålegger ingen å gi lekser, og vi løfter fram leksebevissthet og elevdemokrati.

De rødgrønne rører på seg. Gammeldags og skadelig, sies det. Går baklengs inn i framtida, sies det. Skolen må være leksefri, kreves det. Her har noen slukt for mye ideologisk tran, protesten går på autopilot. Lovforslaget endrer ikke dagens praksis i skolene, men gir et klarere rettslig grunnlag for at den enkelte skole kan gi lekser. Skoler som er leksefrie i dag, kan fortsatt være det!

Lovforslaget presiserer at det skal tas hensyn til elevenes rett til hvile og fritid dersom skolene pålegger elevene å gjøre lekser. Dette er heller ikke noe nytt, retten til hvile og fritid følger av Barnekonvensjonen. Det nye er at vi forslår å presisere det i opplæringsloven.

Et avgjørende punkt er at regjeringa foreslår at bare skolen kan pålegge elevene å gjøre lekser. Det betyr at politikere eller administrasjon i kommunen eller fylkeskommunen ikke kan bestemme om en skole skal gi lekser eller ikke. De rødgrønne sier de vil ha en tillitsreform i skolen. Regjeringa har tillit til at lærerne er de nærmeste til å vurdere leksepraksis. Det rødgrønne påstår at lovforslaget vil føre til mer lekser. Hvor henter de ideen fra? Regjeringa er ikke bekymra for at det skal bli stadig mer lekser. Det er jo tvert imot sånn at vi etter hvert har ganske mye forskning på lekser, og at leksebevisstheta øker i skolen.

Ut fra enkeltes reaksjoner skulle man tro at vi har foreslått en plikt for skolen til å gi lekser. Det skulle tatt seg ut! Regjeringa har slått fast at lekser kan være en del av skolens pedagogiske arbeid med opplæring i fagene, og er en av flere mulige arbeidsmåter i skolen. Som i dag, altså. Det er på sin plass å minne de som mener at kommunestyret eller andre bør få detaljstyre dette at vi har metodefrihet i skolen i dag. Regjeringa ønsker å hegne om lærernes metodefrihet.

Det finnes leksefrie skoler i Norge, og det finnes elever som i sum får altfor stor leksemengde. Det virkelig viktige i denne saken er leksebevissthet, ikke et enkelt spørsmål om for eller imot lekser. Både internasjonal og norsk forskning viser at lekser gitt på riktig måte og selvsagt i passe mengde, gjør at elevene lærer mer. Lekser skal ikke være nytt og ukjent stoff for elevene. Det er viktig at leksene blir gjennomgått på skolen, og at elevene får tilbakemeldinger fra læreren i etterkant. Forskning på effekten av lekser viser også at de som gjør lekser, gjør det bedre på prøver, og at nytten elevene har av lekser, stiger med økende alder.

Skolene gikk i gang med å bruke nye læreplaner i fjor. Både de nye læreplanene og den kompetansehevinga som pågår i skolen gir god anledning til å reflektere over hvordan lekser bidrar til elevenes læring – og selvsagt: hvordan lekser kan kvele lærelysten. Informasjon om nyere forskning og tips til hva skolene bør vurdere når de gir lekser, er lett tilgjengelig. Ei rekke skoler ser på alternativer til lekser, eller fornyer måten elevene jobber med lekser på. Det er det interessant å følge med på.

Det hører med på den positive sida at regjeringa har foreslått at sentrale elevrettigheter skal være del av opplæringsloven. Lovforslaget krever at elevenes beste skal være et grunnleggende hensyn, og at elever skal bli hørt i alle saker som handler om dem. Elevdemokratiet, og foreldrenes arbeidsutvalg, på den enkelte skole har meninger og skal bli lytta til – også når det gjelder skolens leksepraksis. Det beste resultatet får vi når kommunikasjonen mellom de ulike berørte partene er god.

Kommentarer til denne saken