I lederen «Splittet og svekket» 8. april skrives at «Fagbevegelsen står mer splittet enn på lenge. LO-familien og Unio-familien drar i hver sin retning.» Det står videre at Fagforbundets Mette Nord og Sykepleier-forbundets Lill Sverresdatter Larsen sto steilt mot hverandre i et tidligere sendt Politisk kvarter. Videre er det å lese at både Unio og Akademikerne vil ha mer enn 3,7 prosent i lønnsøkning.

Det skrives «Forbundslederen for Sykepleierforbundet Lill Sverresdatter Larsen spiller (min uthevelse) på beredskap og krigsfrykt med det hun sier: «det som er synliggjort til de grader under pandemien er manglende beredskap i helsetjenestene, knyttet til enhver krise. Ikke bare pandemi, men antibiotikaresistens - og nå krig. Dette skriver lederen er noe usmakelig (min uthevelse) over budskapet …»

Jeg er av den oppfatning at Lill Sverresdatter Larsen sier bare det som er et faktum. Det har blitt avdekket store mangler mht. forberedthet når det gjelder kriser; både når det gjelder smitteutstyr, store bemanningsproblemer (intensivsykepleiere) og andre intensivkapasitets-problemer som respiratorer og intensivplasser.

Det er ikke uten grunn, at det nå fra Regjeringen satses sterkt på økt sykepleierutdanning og ikke minst på intensivsykepleiere. Sykepleiermangelen er et kjent problem i vårt land.

Så skrives det videre «Det er ikke bare sykepleierne som har stått i front under pandemien. Bussjåfører og barnehageansatte er eksempler på yrkesgrupper som har hatt det like tøft.»

Jeg mener bestemt at skribenten tar feil med å sammenligne eller sidestille sykepleierne, ikke minst intensivsykepleierne med de to andre yrkesgruppene. Samtidig som vedkommende ikke tar tak i selve problemet og hva Forbundslederen i sykepleierforbundet i høy grad også fokuserer på, mangel på sykepleiere; rekruttering og det å beholde nok sykepleiere, ikke minst intensivsykepleiere.

Uansett hvor tøff situasjonen har vært for bussjåførene og barnehageansatte så kunne de gå hjem etter endt arbeidsdag. Slik var det ikke for de sykepleierne som hadde med de sykeste pasientene å gjøre. Veldig mange intensivsykepleiere arbeidet dobbelskift, en god del ble bedt å komme tilbake på arbeid, når de nettopp var kommet hjem. Mange ble smittet under arbeidet. Noen overnattet på sykehuset for det var ikke verd å dra hjem. De skulle jo være der igjen morgenen etter, selv om de hadde arbeidet to skift den dagen. Noen var nesten ikke hjemme i jula. Familien og egne behov og ønsker ble underordnet.

Jeg går ut fra at slik er det ikke for personer som ikke har døgnkontinuerlig turnus. I det følgende skal jeg begrunne denne påstanden.

For å ha en avdeling en uke bemannet med kun en person (si sykepleier) på morgen-, ettermiddags- og nattevakt trengs det minst 7 personer. Det må være minst 7 personer (si sykepleiere/intensivsykepleiere) på avdelingen for å få besatt alle vaktene og for å få det til å gå rundt. På TV så vi, at det som regel var 3 personer til stede hos en alvorlig syk intensiv-pasient med Korona. Det tilsier at, om det bare er en pasient på intensivavdelingen trengs det 21 personer, si intensivsykepleiere eller sykepleiere, til å pleie denne ene pasienten. Og så kan man la fantasien gå sin gang og regne ut hvor mange intensivsykepleiere/sykepleiere som trengs med 10 innlagte alvorlig syke Koronapasienter. Det er mange sykepleiere/intensivsykepleiere som skal til for å få det til å gå rund.

Det er alt for få intensivsykepleiere. Det er mange grunner for at det er slik (for få utdannede, mange har sluttet). I en krise prioriterer helsepersonell /intensivsykepleiere, pasientene. De kan ikke annet. Slik er det. De som er der går alle de vaktene som trengs for å ivareta pasienten(e) uansett hvor slitne de er, og uansett hvor mye de skulle ønsker å være hos familien. Det var det trøkket og belastningen sykepleierne/intensivsykepleierne hadde under pandemien og i alle ev. fremtidige kriser.

Derfor kan ikke bussjåfører og barnehageansatte sammenlignes med intensivsykepleierne/sykepleierne.

Dette er sannheten og virkeligheten. Og for å være sikret i fremtidige kriser trengs mange flere sykepleiere og intensivsykepleiere. Og da må det prioriteres betydelig økt utdanning, bedre lønns- og kanskje også arbeidsvilkår.

Heidi H., pensjonert sykepleier