De hører barn leke igjen i Laisvall, kunne vi lese i gårsdagens AN. Ja, det er bra, det. Bra for bygdeutviklinga i grisgrendte strøk i Sverige, bra for alle som får seg et sted å reise til i feriene, bra for næringslivet. Det har lenge vært attraktivt å kjøpe seg billige fritidshus og fritidsleiligheter i Sverige, både i sør og nord. Halve Bohuslän-kysten er jo også befolket med mest nordmenn, uten at det er på langt nær så grisgrendt der som i Norrland.

Sverige er det nordiske land som har gått i spissen for sentralisering. Bærekraftige landkommuner og bevisst distriktspolitikk har lenge vært noe bortimot fremmedord hos våre naboer i øst.

I Norge vet vi godt hva det er, men praktiserer det dårlig. Norske politikere på alle plan har helt siden sentraliseringsmanien raste på 1960- og 70-tallet og slo så veldig feil, snakket i høytidelige ordelag om hvordan landsbygda skulle reddes og hvor viktig den er.

Ifølge Statistisk sentralbyrås registreringer flytter nordmenn fra bygda og inn til mer sentrale områder som aldri før.

Enhver liten biltur i bygdene i Nordland bekrefter det ved selvsyn. En og annen fastboende husstand innimellom dusinvis med velholdte forhenværende småbruk og bolighus, som nå brukes åtte uker i året. Men det er bedre det enn de maltrakterte husene som ingen vil ha som også står i enhver bygd. De står for rov og ravn antakelig fordi noen ikke vil selge eller noen bare har gitt opp og ikke får solgt.

Rundt både de pene fritidsboligene og de stygge forlatte husene gror engene ofte vilt fordi ingen kjører slåmaskin eller potetopptaker der lenger. Ingen bruker jorda, for det lønner seg ikke.

Bosetningsmønsteret i Norge blir stadig mer sentralisert. Fra 1980 til 2009 har andelen av folkemengden som bor i de mest sentrale kommunene økt fra 61 til 67 prosent.

Mange kommuner i Nord-Norge og det indre Sør-Norge defineres som usentrale, og disse har gjennomgående lave folketall, store arealer og liten befolkningstetthet, i gjennomsnitt tre personer per kvadratkilometer. Det er ikke så rart at det er attraktivt å flytte til en by da.

Løsningsforslagene har vært og er mange. I den lille, nedlagte gruvebyen utenfor Arjeplog, til like med mange andre både bygder og småbyer i Nord-Sverige, er det vi nordmenn som redder dem fra det totale øde.

Her hjemme er vi snart på samme nivå mange steder på den nordnorske landsbygda, men fritidshusene er dyrere her. Og løsningen er ikke funnet, dette er distriktspolitikkens gordiske knute. Når selv et ganske moderne gårdsbruk ikke gir en anstendig årsinntekt, den fine og ganske nye grendeskolen blir stengt og Coopen nedlagt, da er det ikke mye igjen.

Statssubsidier har vist seg å ikke være et særlig vellykket virkemiddel, og lengten etter de urbane strømningene og levestandardene har ikke vært til å stagge. «Økte sysselsettingsmuligheter i fraflyttingstruede områder» er mantraet nå. Sysselsatt som renholdere for rike svensker med fritidshus i Norge?

Jørgen Mathisen, journalist i kulturredaksjonen