Han eller hun er ikke i familie med dem det angår, men vedkommende reagerer og synes pressen skal ha innsikt i det som også er en del av vår hverdag.
Jeg kvier meg. Jeg vet utmerket godt at uansett hvor mye arbeid jeg legger ned, hvor mange kilder jeg oppsøker, hvor mange opplysninger jeg kryssjekker, vil jeg neppe komme nærmere enn en flik av sannheten når det gjelder barnevern og omsorgskamp.

Jeg bestemmer meg likevel for å prøve med følgende utgangspunkt: Jeg krever full innsikt i alle sider av saken, både de som passer og de som ikke passer. Jeg bruker svært mye tid på å skaffe meg og nøye gjennomgå rettsboken fra Salten tingrett. Jeg er sammen med Anita og hennes samboer lenge for selv å danne meg et bilde av menneskene i saken.

Lederen for barnevernstjenesten i Bodø, Torill Muller, vet godt hvilke anstrengelser jeg gjør for å få barnevernet i tale, hvor mange beskjeder som ligger ubesvart på hennes bord, hvor mange telefonsamtaler som bare legges på.

I et leserbrev i Avisa Nordland fredag kaller Muller vår framstilling av saken ensidig og sier at den journalistiske metoden innebærer at de faktiske forhold bare i begrenset grad kommer fram. Dersom det er sant, vet Muller hvem hun har å klandre.

Hun vet også at vi ikke ga opp men fikk et møte med barnevernet. Intervjuet er gjengitt i avisen i det Muller selv har kalt en informativ og god artikkel.

Jeg gjorde noen forutsetninger til, før jeg bestemte meg for å skrive Anitas historie. Det var å erkjenne at jeg ikke er ekspert på barnevern, og at jeg ganske bestemt ikke er psykolog. Og viktigst av alt, det skulle ikke være en jakt på umenneskelige maktovergripere i tjenesten.

Det har skjedd noe i kjølvannet av avisens reportasjer, noe jeg aldri har opplevd maken til i mine mer enn 30 år som journalist. Jeg er neddynget av henvendelser fra foreldre i samme situasjon som Anita, fra utenforstående, fra fagfolk, sikkert også fra forståsegpåere med diskutabel dagsorden og tvilsomme motiver.
Jeg er i skrivende stund blitt invitert inn i 32 barnevernsskjebner fra Oslo i sør, Ålesund i vest til Alta i nord. Jeg har fått henvendelser fra universitetene i Bergen, Oslo og Gøteborg. Jeg oppdager at det finnes foreninger for ofre, lokalt, nasjonalt og på nordisk nivå.

Jeg tror ikke at jeg nødvendigvis har funnet sannheten i sin helhet når jeg forteller Anitas historie. Men jeg vet at jeg har møtt et menneske med mot og kampvilje i forhold til maktapparatet, diskutable diagnoser og for retten til å få være mor til sitt barn.

«Jeg føler større tillit til avgjørelser som er fattet på grunnlag av grundig prøving i forvaltningen og domstolene, enn den folkemeningen som måtte danne seg», skriver barnevernsleder Muller.

Det foreligger en dom med et klart resultat. Barnet skal bringes tilbake til mor. Dommen er basert på råd fra den rettsoppnevnte sakkyndige. Verken dommen eller den sakkyndige passer Bodø kommune som anker og vil ha en ny ekspert.
I mellomtiden venter en mor fortvilt på sitt barn.

Svein Snefjellå