De fleste gamle i sykehjem dør en fredfull og verdig død, men det er noen – kanskje 5 % – som ikke dør fredfullt. Jeg blir fortalt av mange at døende lider fordi det er mange sykehjem som ikke har nødvendig kompetanse til å gi lindring. Medisiner mangler, tilsynslegen er langt unna. Eller jeg får høre at ved mange sykehus får pårørende beskjed om at man ikke akter å bruke flere ressurser på den som er syk uten at dette er drøftet med dem det gjelder.
Vår forening får ofte brev fra etterlatte som forteller om slike opplevelser. En datter forteller hvordan hennes mor døde av kreft for noen år siden. Da moren gikk inn i terminalfasen av sin sykdom, sluttet hun å spise Da kuttet personalet all væsketilførsel og all næringstilførsel. I løpet av noen dager, ble moren ekstremt dehydrert. Tunga sprakk, ganen sprakk, og da datteren med en «eddiksvamp» penslet moren i munnen for å lindre tørrheten, ble dråpene fra den liggende lenge i det lukkede spiserøret. Å avbryte en meningsløs behandling og dermed forkorte livet er tillatt i Norge. Etter min mening skiller ikke dette seg prinsipielt fra å få medisinsk hjelp til å avslutte livet. Det er dette som er kjernen i debatten: når retten til selvbestemmelse i prinsippet blir respektert når det gjelder så kalt passiv dødshjelp, blir det inkonsekvent å ikke respektere selvbestemmelsesretten når det er snakk om aktiv dødshjelp. Datteren satt ved morens side døgnet rundt i 9 døgn. Hun spurte personalet flere ganger om å øke morfindosen, fordi moren skrek i smerter, ute av stand til å be om hjelp selv, ute av stand til å forstå hva som hendte. De siste 3 dagene skrek hun etter hjelp fra sin gud og Jesus, men de som faktisk kunne hjelpe, de ville ikke, kunne ikke. For om hun fikk mer morfin, ville hun dø!
Dette fører meg over til en bok av den tyske lege Michael de Ridder. Han understreker at de medisinske framskrittene de siste tiårene har hjulpet utallige pasienter til å få et bedre liv, og mange er blitt friske igjen, eller i det minste kan mange oppnå lindring fra uutholdelige smerter samtidig som dette også er bidrag til å forlenge mange pasienters liv uten smerte. Men samtidig har slike medisiner – slik det blir praktisert ved våre sykehus – sine skyggesider.
De Ridder skriver videre at selvsagt er helbredelse det primære for legene, men samtidig er det etisk likestilt å sørge for en god måte å dø på. Faktisk er gjenoppliving og hele behandlingskjeden en slags selvgående prosess. Mennesket som legene skal hjelpe, har sine egne individuelle forestillinger om liv og død, men dette spiller ingen rolle for legene hevder han. Han sier dessuten at det å dø på en enkel og naturlig måte ikke lenger er mulig i vårt samfunn, til og med på steder hvor det ville være naturlig å forvente det. Døden har for lengst mistet sin naturlighet.
Når en behandling ikke har vært virkningsfull hundre ganger så bør den ikke gjentas for hundre og første gang. Ingen hjerne overlever lenger enn ca. 10 minutter uten surstoff sier de Ridder. Når man vet at denne tiden er overskredet, og pasienten har hvite pupiller, da er tiden overskredet. Han eller hun er klinisk død. Da vet man med 99 prosent sikkerhet at pasienten ved en oppvåkning, vil forbli i koma. Men leger vegrer seg, man kan aldri vite sier de. Og det kan hende at man en gang iblant kan gi pasienten et meningsfylt liv.
Skal man da bringe 99 andre inn i en meningsløs tilværelse når man vet at bare 1 prosent vil greie seg bra? Hva slags etikk er det å ikke interessere seg for lagnaden til de 99 prosentene som ikke får et meningsfylt liv? Legens høyeste målsetting er å ikke skade pasienten. Meyer sier også at å slutte å spise og drikke, ved eksempelvis langt kommet demens, er siste fase i denne sykdommen. Professor i teologi Hans Küng stiller spørsmålet hvorfor skal det være tillatt å la en pasient sulte eller tørste i hjel, som angivelig passiv dødshjelp, mens en overdose morfin er straffbar? Og konkluderer slik: «Dødshjelp er den ultimate livshjelp».
Foreningen Retten til en verdig død går for autonomiprinsippet og sier at pasienter kan motsette seg medisinsk behandling, skal gjelde dersom de er samtykkekompetente og er fri fra utilbørlig press fra omgivelsene. Dette betyr at pasienten må være kompetent og gjelder altså ikke for demente pasienter hvis de ikke i tide har ordnet med sitt livstestament.
n Onsdag holder kronikkforfatteren foredrag i Bodø med tema aktiv dødshjelp. n Foreningen Retten til en verdig død ble stiftet i 1977. Inntil 2003 het organisasjonen Landsforeningen Mitt Livstestament – retten til en verdig død
Å dø på en enkel og naturlig måte er ikke lenger mulig i vårt samfunn.