Agnar Mykle var en selvforaktende sunnmøring, som fjernet -bust fra etternavnet for å skjule sine røtter. I «Sagaen om draugene» tegner han tidenes nidbilde av fiskerne fra Møre; lavpannede, mistenksomme, bakstreverske. Men én ting kan de bedre enn alle andre; å tjene penger på sitt fiske.

Som kontrast stiller Mykle opp den nordlandske fisker. Som hvis han tjener 200 kroner bruker 20 på nytt silkesjal til kjæresten, og 180 på wienerbrød. For «man må da ha det litt godt her i livet ...». Mens sunnmøringen, han «kainn du spiker på flate fjøsveggen – jaggu leve´n og bli feit».

Kjell Inge Røkke er ikke sunnmøring, men fra nabofogderiet Romsdal. Likevel var det Mykles beskrivelse som datt ned i hodet da jeg så Røkke i nystrøket kjeledress rase mot norsk fiskeripolitikk på NRK. Alle som er uenige med meg er drevet av følelser, postulerte Røkke. Med en stemme bristeferdig av, ja, nettopp følelser. Hadde det ikke handlet om så mye penger, kunne det nesten vært litt søtt.

For det er det dette handler om; penger. Ufattelige mye penger. Fiskeriene er Norges nest største eksportnæring. Om noen tiår er den antakelig størst. Med en verdiskaping som ikke bare løper opp i milliarder, men hundrevis av milliarder kroner. Og jo friere politikerne lar Røkke operere, jo flere av disse milliardene kan han putte i egen lomme.

Kjell Inge Røkke er den seneste i rekken av vestlandske fiskebåtredere som har gjort seg søkkrike på nordnorske fiskeressurser. Som oftest på bekostning av interessene til de som bor langs kysten i nord. Slik sett er det mer enn en klang av sannhet – på begge sidene – i Mykles beskrivelse av nordnorske og vestlandske fiskere.

For da Røkke ble sluppet til i nord som en – for å sitere redaktør og Røkke-biograf Gunnar Stavrum – «rev i hønsegården», sto hønsene i kø for å applaudere ham inn. Nå er de i ferd med å bli spist, og roper på hønsepasser Jens. Det kan vise seg å være vel sent. For Røkke har alt gjort grep det kan bli vanskelig å snu. Blant annet har han plassert alle inntektene (les: trålkonsesjonene) i ett selskap og alle utgiftene (les: landanleggene) i et annet.

For de siste krever han, med utestemme, å få bedre vilkår fra staten. Om de første, hvisker han søtt i investorenes ører om enorm fortjeneste. Dessuten må antakelig Jens snart overlate hønsegården til andre. Og både Høyre og Frp har allerede signalisert at de i denne saken er på revens side. Dermed kan vi løpet av kort tid ha fått oppleve en gigantisk overføring av fellesskapets verdier til en håndfull rike mennesker. Omtrent slik Russlands oligarker fikk milliardformuer gjennom et statlig sanksjonert ran av russiske ressurser.

Dette er verken Røkkes problem, eller ansvar. Like lite som en rev bærer noe moralsk skyld for sine instinkter. Skyld og ansvar ligger utelukkende hos politikerne. De som skal ivareta våre felles interesser. Det kan de ennå rekke. Med Røkke blir det nok uansett en råd. I verste fall får han gjøre som Mykles mindre heldige sunnmøringer; leve av å slikke regnvann fra skutedekket.

Stein Sneve