Hvordan kan en traktat fra 1700-tallet fortsatt ha praktisk og legal betydning for relasjonen mellom Norge og Sverige og reindriftsnæringens behov for beitemark?

Dette skal vi diskutere på Lytring i Stormen bibliotek torsdag kveld.

Grensen mellom Danmark-Norge og Sverige-Finland, særlig nord for Børgefjell, var på 1740-tallet uklar. Det ble derfor etablert en grensekommisjon. Samenes behov for å opprettholde det tradisjonelle vandringsmønsteret mellom sommer- og vinterbeite resulterte 1751 i ett tillegg til grensetraktaten. Tillegget fikk navnet Lappekodisillen. For samene og for den samiske reindriftsnæringen er dette et viktig dokument som, verken historisk eller i nåtid, kan undervurderes. I dokumentet fra 1751 erkjennes samene som gruppe, og deres rettighet til fritt å vandre over landegrensene. Dokument er senere blitt benevnt som samenes «Magna Charta» eller samenes frihetsbrev.

I prinsippet gjelder bestemmelsene i Lappekodisillen fortsatt. Lappekodisillen er en bilateral avtale mellom to parter som ikke kan sies opp av den ene part. Både Sverige og Norge er bundet til bestemmelsene i avtalen. Men, «här finnes forstås ett momentum». Tolkningene av den opprinnelige teksten er endret ved flere tilfeller. Det har også grensene og legaliteten gjort. Danmark-Norge opphørte i 1814, og Norge gikk i union med Sverige. I 1809/10 mistet Sverige Finland til Russland. Dette fikk konsekvenser fordi Russland stengte grensen for norske samer i 1852. Den var åpen for svenske samer fram til 1889. Disse grenseendringene gjorde at mange samiske familier i Finnmark registrerte seg i Sverige. Dette fikk igjen den konsekvensen at Sverige tvangsflyttet mange nordsamer til de sørsamiske områdene.

Unionsoppløsningen i 1905 førte til nye forhandlinger om reinbeitene, og en reinbeitekonvensjon mellom Sverige og Norge ble til i 1919. Denne ble revidert i 1972. De nye konvensjonene førte til innskrenkinger i retten til å krysse grensene. Enkelte områder i Norge ble helt stengt for svenske samer. En ny norsk-svensk komité ble etablert rundt sekelskiftet 2000, men arbeidet havarerte i 2009 da den svenske Riksdagen ikke aksepterte forslaget til ny reinbeitekonvensjon. Norge valgte å gå videre, og videreførte 1972-års bestemmelsene, mens Sverige henviste til Lappekodisillen. I dag gjelder den opprinnelige Lappekodisillen. Det uttalte begge landene i 2012.

Resultatet er at vi nå har en noe komplisert situasjon mellom Norge og Sverige vedr. reinbeitene. Det har også fått konsekvenser for reinbeitet på norsk side bla. en høyesterettsdom fra 2021 som ga Saarivoumas sameby beiterettigheter på norsk side. Dommen baserer seg på Lappekodisillen.

Dette reiser en rekke grunnleggende spørsmål:

Lappekodisillen ble vedtatt på midten av 1700-tallet, uten «nasjonalisme og nasjonalistiske tegn». De ansvarlige var preget av opplysningstidens idealer og individenes rettigheter. Gjennom århundrer har Lappekodisillen vært en utfordring for nasjonale ambisjoner og nasjonalistiske uttrykk. Lappekodisillen har imidlertid overlevd, ikke bare som et historisk dokument, men også som et juridisk dokument som regulerer reinbeiterettigheter på grunnlag av samiske interesser, og i mindre grad de nasjonale ambisjonene i Norge og Sverige.

Lappekodisillen har imidlertid ikke gått ubemerket gjennom historien. Det er gjort flere revideringer preget av nasjonale interesser. I senere tid har de samiske interessene vakt oppmerksomhet, og historiske urettferdigheter er blitt offisielt anerkjent.

I dag diskuterer vi norske samer, norsk samepolitikk, norsk reindrift. På den andre siden av kjølen pågår parallelle prosesser. Statene har delvis nasjonalisert samene, og årsaken til at den nye reinbeitekonvensjonen mellom landene har havarert, er de nasjonale hensynene til norske og svenske samers interesser. I arbeidet med å beskytte egne samers interesser blir Lappekodisillen et hinder.

Lappekodisillen er et rop, et hallo, fra tiden før de stramt nasjonalistiske interessene, og senere ideer om at folk skal kategoriseres og verdsettes. Lappekodisillens hovedidé bærer opplysningstidens idealer videre inn i en epoke preget av nasjonalistiske interesser. Grenser og territoriale krav har sjelden bidratt positivt. Det er alltid en her og en nå hvor vi må lære å lytte til og respektere de vi samhandler med (her og nå).