Oppdrettsnæringen har de siste 20 årene ukritisk fått tildelt lokaliteter langs vår langstrakte kyst, et sugerør ned i vårt nasjonale fellesgode - havet. Volumet av produsert biomasse(fisk) har økt radikalt, og representanter for næringen og flere politikere har uttalt at lakseoppdrett skal bli den «nye oljen» når oljeindustrien fases ut. Myndigheter og næringsaktører flagger høyt at havbruksnæringen skal oppfylle bærekrafts målene. EUs krav innebærer at skal næringer klassifiseres som bærekraftige, skal de ikke ha negativ innvirkning på artsmangfold og sunne økosystemer.

Riksrevisjonen gav for noen år siden ut en rapport som så på forvaltningen av havbruk i Norge. Rapporten sier blant annet at ordene bærekraft og miljøtilpasning bare er ord til pynt. Tillatelser gis lokalt uten at noen ser på helheten. Konsekvenser på tvers av kommunegrensene vurderes knapt, sykdommer er fortsatt et stort problem.

Dagens lakseoppdrettsnæring er ikke bærekraftig. Den er en trussel mot det biologiske mangfoldet. Lakselus har bidratt til en reduksjon av villaks og sjøørretpopulasjoner langs kysten vår. Rømt oppdrettslaks påvirker genmangfoldet til villaksen negativt. Lokale økosystem, fjorder, utsettes for massiv tilførsel av avfall som inneholder både organiske og uorganiske forbindelser.

Oppdrettslaksen er et levende individ og ethvert levende vesen har en egenverdi. Den store tettheten av laks i merdene gjør at sykdomsutbrudd får store konsekvenser for fiskens helse. Metoder som benyttes til avlusning stresser fisken og fører til massedød i mange anlegg. Etiske problemstillinger knyttes til fôrproduksjonen og flyfrakt av laks bidrar ikke positivt i et klimaregnskap.

Økt kunnskap om de negative sidene av lakseoppdrett er nå godt dokumentert. Næringen kan ikke lenger gå i strupen på seriøse forskere, forskningsinstitutter og stille spørsmål om kvaliteten på denne forskningen. Det hjelper ikke lenger å engasjere advokater, PR byrå og «troende» politikere eller bestille konsulentrapporter eller egne «forskningsresultater». Historien forteller at næringen opp gjennom årene har benyttet rene mafiametoder for å diskreditere seriøs forskning. I 2020 oppnådde laksenæringen tidenes dårligste omdømme i en måling fra Kantar, og den siste tids avsløringer av «smuglerruta» fra Vietnam til Kina har neppe gitt næringen et omdømmeløft.

Ingen nye oppdrettskonsesjoner bør gis. Næringen er ikke sitt ansvar bevisst, det tukles med naturen i jakten på kortsiktig profitt. Det må tenkes mer på fiskevelferd i framtidig teknologiløsninger. Næringen må først bevise at den har livets rett og er bærekraftig. Føre var prinsippet må være en viktig ledesnor når politiske beslutninger tas.

Kilder: Risikorapport norsk fiskeoppdrett 2021(Havforskningsinstituttet), Fiskehelserapporten 2020 (Veterinærinstituttet), data fra Folkehelseinstituttet, Statistisk sentralbyrå, SINTEF, Økokrim, diverse fag- og avisartikler og boken «Den nye fisken».