Ja når det gjelder makt og innflytelse over kystsamfunn og kommuner mener jeg å se mange likheter. Kystsamfunnene var i lomma på væreierne takket være sin økonomiske overmakt og andre privilegier. De største lakseoppdretternes atferd er slående lik et system som jeg trodde tilhørte fortiden og som jeg trodde var forlatt for alltid. Men nei.

At en særdeles lønnsom næring skriker høyt og vil beholde gevinsten selv er ikke overraskende eller farlig, men at oppdrettskommunene, ordførere og menige stiller seg i det samme hylekoret er langt mer alvorlig.

Men også det kan langt på vei forstås. Oppdrettsselskapene har hatt bruk for åpne dører til ordførerkontorene. Døråpningene har de skaffet seg ved pleie av såkalt samfunnskontakt. Lokalt vil det si å finansiere kulturhus, idrettshaller, idrettslag, barnehager, kulturarrangement m.m. Listen er utrolig lang. Og ikke minst det aller viktigste, arbeid til hele familier, brukbar lønn og når overskuddet er høyt nok også bonus på toppen. Ja så stor innflytelse har de skaffet seg at de har omvendt fagforeningen som får full lønn for å demonstrere for oppdretternes sak. Nu sier næringen til sine undersåtter at skal det betales mer skatt så må dere påregne at det blir mindre til lokalsamfunnet.

Regjeringen sier at de må inndra noe av overskuddet i næringen da det trengs til formål som angår hele befolkningen, strømstøtte, krig i Ukraina m.m. Da blir solidariteten satt på en alvorlig prøve. En prøve som kystsamfunnene hittil ikke har bestått. Når du selv må betale litt av solidaritetens pris og det ikke er bare vakre formuleringer, da sviktes det.

Det vi ser er en overbevisende demonstrasjon av at penger er makt, en makt som effektivt kan brukes til å påvirke og kontrollere hele samfunn, i dette tilfellet hele Kyst-Norge.

Er vi tilbake til nessekongenes tid, eller er det mulig å få tilbake den nødvendige balansen i samfunnet. Mitt ærend er ikke å beskrive gode og dårlige mennesker, men gode og dårlige samfunnsrammer