«Hva er det kvinnen vil?» Spørsmålet ble stillet av Oscar Wilde. Han var neppe særlig opptatt av den såkalte likestilling, som allerede på hans tid var et hett tema, men hans sentens kan brukes uansett. Det feministiske opprøret er mer enn jenteaktige tumulter; emansipasjon har lenge vært kvinners drøm og håp, og historien kan vise tallrike eksempler på denne «bevegelsen». I det følgende skal vi ta operasjonsbasis i presens: Noen kvinner har «fornærmet» kunstverker ved å lime seg fast til dem inne på gallerier og museer. Andre har hivd ertesuppe, bløtkaker, potetmos og tomatsuppe på malerier av Campbell, Leonardo da Vinci etc., og bare en hurtig reaksjon fra vaktene reddet «Skrik» fra å bli klistret til to unge damer. «Jeg skriker når folk dør!«, sier den ene kvinnen. «Jeg skriker når politikere ignorerer vitenskapen!» sier den andre aksjonisten til pressen. Begge de to, og deres fotograf, representerer miljøorganisasjonen Extinction Rebellion. De sier alle at meningen ikke var å ødelegge et kunstverk, men å appellere til fornuften i tidens klimasituasjon. Dette er da også budskapet til alle de øvrige aktivister som har «hjemsøkt» utstillingene med lim og suppe i den senere tid. En av de mest markante organisasjonene på gebetet, er Just Stop Oil. Det skal her presiseres at de internasjonalt kjente maleriene var, og er, dekket av splintsikkert glass, og klisteret som ble brukt av somme, var (antakelig) av samme type som det rampegutten Knoll og Tott brukte ... Spøk til side: Det var imidlertid ikke noe robust glass som dekket maleriet «Venus» (av Diego Velázques), så da Mary Richardson i 1914 slo til i National Gallery i London med en øks, ble glasset knust og bildet flerret av kvinnens gjentatte angrep. Miss Mary ble pågrepet og arrestert, men efter noen uker sluppet fri, da hun gikk inn i en sultestreik. Hvorfor gikk denne kvinnen løs på det vakre maleriet, spurte man. Svaret var for henne klart nok: Stemmerett for kvinner! Skamferingen av «Venus» førte ikke fram. Først efter 1918, da kvinner hadde vist seg obligate under 1. verdenskrig, tok de britiske politikerne grep, og kvinnene stilte seg i kø for å kunne avgi sine stemmer på et papir. Til sitt forsvar da hun ble anholdt, sa øksedamen dette: «Jeg setter pris på kunst som alle andre, men rettferdighet betyr mer for meg enn kunst!» Og det var rettferdighet som skjøv kvinner fram under frihetskampanjene ultimo 1800-tallet, også, hvor det alt lenge hadde ulmet: De ble kalt petroleuses, kvinnene som enten opptrådte solo eller i grupper i Paris, mens de kastet påtente oljeflasker inn gjennom vinduene i Hotel de Ville, Palace de Justice, Palace de Tuileries etc. Og det var suffragetter som Mary Richardson som under banneret «Votes for Woman» sloss for stemmeretten.

Emmeline Bankhurst var en kvinne som også ble lagt merke til. Som britisk aktivist, grunnla hun en kvinnebevegelse i Storbritannia og ble leder for suffragettene. Under parolen «Deeds for Words», deltok hun i tallrike demonstrasjoner som bl.a. besto i å sette fyr på postkasser og tomme hus, og hun kom i hyppige klammerier med politiet. Tolv ganger ble hun arrestert, men ga seg ikke som aktivist før hun overlot «kommandoen» til datteren Christabel. Selvbiografien «My Ow Story» er interessant lesning. Denne merkverdige kvinnen gikk ut av tiden like før kvinnene omsider ble gitt stemmerett.

«Brød til Paris!» Kvinnemarsjen til Versailles den 5. oktober 1789, var en bisarr opplevelse. Mange ble lemlestet og drept, og de føyde seg inn i den generelle oppstand i Paris. Kongedømmet ble suspendert, og majestetene henrettet, og det gamle føydalsamfunnet opphørte for alltid. Alt dette skjedde fordi folket lenge hadde levd nærmest som slaver under monarkiet og adelen. I denne kampen sto mange kvinner fram og stilte krav, men blod fløt under frigjøringens bannere.

Oldtidens kvinner: Engang, før eventyret om Adam og Eva ble til (1. Mosebok, som f.ø. ikke er skrevet av Moses), skal det ifølge mytologien ha levd en kvinne kalt Chawwa (hebraisk), hvilket betyr «Livets Moder». Hun blir også nevnt som «slangegudinne», og med stor makt. Denne Shawwa er blitt identifisert med «Eva», Adams hustru. Myten sier mer, idet Adam skal først ha hatt en hustru, kalt Lilith. Denne feminine gestalt var egenrådig, og hun opponerte mot sin mann, med den følge at hun ble forvist. Hennes skjebne er visket ut, forsvunnet i den dulgte evighet.

En kvinne som muligvis har en reell historisk bakgrunn, er Lysistrata. Hun er en heltinne i en komedie fra 415 fvt. som etablerer en fredsorganisasjon med andre kvinner i Aten ved å nekte alt samkvem – inklusive kopulering – med de krigerske mennene, hvorpå alle kvinnene stenger seg inne i Akropolis inntil freden blir et faktum.

* Et nytt fenomen har kommet opp i Iran. Kvinner har demonstrert på gatene mot presteskapet efter at den unge Nasha Amin ble drept og døde i koma efter å ha blitt arrestert av moralpolitiet pga. mangelfull hodebekledning. Behovet for en «ny vår» er til stede!