Kvandals «okkupasjon» II

Riccardo Malandrino

Riccardo Malandrino Foto:

Av
DEL

LeserbrevDette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.I sitt svar til Tormod J Karlsen 17. november, kommer Kvandal igjen med sine usannheter når det gjelder Israel. Om dette er basert på kunnskapsløshet eller antisemittisme, får Kvandal svare på i et eventuelt tilsvar.

Jeg skal ta for meg hvert argument som angår Israel og svare på dem:

«Om okkupasjon: FN la den 29. nov. 1947 fram ein delingsplan for mandatområdet Palestina, vest for Jordanelva».

Kommentar: Det er helt riktig at mandatområdet vest for Jordan-elven ble kalt det britiske «palestina»-mandatet. Men hvorfor undergraves sannheten om at HELE dette mandatområdet ble tildelt jødene ved internasjonal lov under fredsoppgjøret etter første verdenskrig?

«Den største delen av Palestina blei tildelt jødane, den minste til palestinarane».

Kommentar: Forslaget gikk ut på å dele jødenes tildelte område i en jødisk og en ARABISK stat. Et «palestinsk» folk var ikke oppfunnet ennå. På den tiden ble jøder kalt «palestinere» og jødenes avis ble kalt The Palestine Post, og etter 1950 The Jerusalem Post. Det er klassisk og falskt, men populært å skjule at FN's generalforsamling ikke hadde/har noen lovgivende autoritet, og slettes ikke autoritet til å endre internasjonal lov, og at FN-resolusjon 181 av 29 november 1947 BARE var et FORSLAG og et ULOVLIG forslag siden det var i strid med etablert og anerkjent internasjonal lovgivning. Dessuten ble forslaget blankt avvist av araberne. De forlot til og med møtet i protest og gikk til personangrep på Trygve Lie som da var generalsekretær.

«Sionistane godtok delingsplanen (!), araberane ikkje. Dei palestinske områda, Vestbreidden, Gaza og Aust-Jerusalem blei okkuperte i 1967 og har vore det sia».

Kommentar: Her kommer Kvandal igjen med feil beskrivelse. Når ble nevnte områder juridisk «palestinske»? Ifølge jusleksikon er definisjonen på «okkupasjon» når et land hærtar et annet LAND eller deler av et annet LAND. Gaza, Judea og Samaria (populært kalt «Vestbredden») og/eller Øst-Jerusalem har aldri vært egne LAND, men områdene ble tildelt jødene ved etablert og gjeldende folkerett i 1922. FN-paktens artikkel 80 sikrer at jødenes tildelte rettigheter mellom Jordan-elven og Middelhavet ikke kan gjøres ugyldig.

«Så om demokrati/apartheid i Israel: Den 19. juli 2018 vedtok Israel Nation-State Bill. Jewish Voice for Peace kommenterte denne loven slik, litt forkorta: «The law states that in Israel only Jewish people have the right to self-determination. Today we put to bed once and for all the illusion that Israel is a democracy. The Nation-State Bill cements Israel as an apartheid state – from the West Bank to Gaza to Jerusalem to Haifa. Palestinians, no matter where they live, are controlled by an Israeli government and military that robs them of basicrights and freedoms.» B'Tselem trekk samme konklusjon am apartheid. Eg kan ikkje sjå at dette stemmer med TJK's påstand om at arabiske israelerar har same rettar som jødane, eller at Israel er eit demokrati. Kjeldene mine, som oftast jødiske, dokumenterer grundig alle publikasjonar».

Kommentar: Her kommer Kvandal igjen med en falsk fremstilling. Ingen «nasjonalstatslov» står over internasjonal lov, og det er bemerkelsesverdig og helt utrolig at Kvandal ikke forstår det. Arabiske innbyggere som er statsborgere i Israel, og som populært kalles «palestinere», har samme rettigheter som jødene. De finnes overalt i viktige samfunnsstillinger i Israel. Arabere («palestinere») er til og med ambassadører for Israel i andre land. Til og med i Norge har Israel hatt en ambassadør for Israel (Naim Araidi). Om Kvandals kilder som oftest er jødiske, så finnes antisemittisme også i Israel.

«Eg trur TJK misforstår kva FN er. Det er ikkje eit advokatkontor («...FN med sine advokater...»), men består av 193 medlemsland. TJK må gjerne meine at desse medlemslanda farer med tøv når dei vedtar ein resolusjon».

Kommentar: Uttalelser fra verdenssamfunnet og resolusjoner fra FN (som kun er uttalelser med mindre de er fattet i henhold til kapittel VII i FN-pakten), skaper ikke eller opphever ikke etablert og gjeldende folkerett like lite som etiske spørsmål og politiske slagord gjør det. Å forveksle folkerettens gyldighet med uttalelser og etiske spørsmål skaper et alvorlig problem som hemmer en nødvendig saklighet fra Kvandals side. FN, domstoler eller noen nasjonale organisasjoner kan ikke opprette eller oppheve etablert folkerett, og etiske spørsmål rokker heller ikke ved etablert folkerett. Resolusjoner fra FN's Sikkerhetsråd er også kun uttalelser med mindre de også er fattet i henhold til kapittel VII i FN-pakten. Det å forveksle folkerettens gyldighet med uttalelser, skaper et alvorlig problem som hemmer en nødvendig saklighet fra Kvandals side. Og det er ganske bemerkelsesverdig at Kvandal, som er utdannet lærer, ikke evner å være saklig i denne sammenhengen. Når det gjelder hva FN er og hva FN's oppgaver egentlig er, så kan man lett misforstå det hvis man hopper over både historiske og folkerettslige fakta.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken