Gå til sidens hovedinnhold

Kvalfangsten – ei næring med enormt vekstpotensial

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

I vår og sommer har det foregått en blodig bonanza i Varangerfjorden med tilliggende områder. Det er mange år siden det har vært så mye kval samlet på ett sted, og så kystnært som i år. Det er bra. Både for fangerne, som fikk fangstet effektivt, og for mottaksapparatet, som fikk fylt opp lagrene tidlig og kunne sende ut sine produkter til innenlandsmarkedet.

Den norske vågekvalkvoten er i år på 1278 dyr. En sterk nedgang i antall fangstbåter, samt et begrenset innenriksmarked, har i mange år innebåret at bare rundt en tredjedel av den årlige kvoten har blitt tatt. Løsningen på denne utfordringen er todelt.

For det første bør det gjøres en mye bedre jobb med å markedsføre kvalkjøtt til norske forbrukere. Ikke minst bør dette gjøres gjennom kampanjer der man lærer folk hvordan de skal tilberede det kjernesunne, kortreiste og smakfulle kvalkjøttet. Undertegnede bodde et år på Jessheim sist på 1990-tallet sammen med min bror. På St. Hansaften deltok vi på et stort fellesarrangement der folk møttes, grillet, brant bål og koste seg. Vi hadde selvsagt med oss store, saftige stykker med godt marinert kvalkjøtt som vi grillet lett på begge sider og fortærte med kokt ris, mammas hjemmelagede ripsgelè og en frisk sommersalat.

Ved siden av oss satt en kollega av meg i en regional avis sammen med sin familie. Undertegnede bød selvsagt på kjøtt fra vår grill. Hun takket høflig, men hoderystende bestemt nei. Minner fra oppveksten på 1970-tallet, med dårlig kjøtt med transmak, som var ihjelstekt, tørt og hardt på panne, gjorde at hun ikke en gang ville smake på kjøttet vårt for høflighets skyld. Det gav oss en ganske sterk pekepinn på noe av det som fortsatt i dag er en av hovedutfordringene for kvalkjøtt på det norske markedet.

Det andre er at verden skriker etter proteinrik, fornybar og sunn kjøttmat. Potensialet for eksport til Kina, Japan og andre asiatiske land der man til og med serverer stekte maneter og ellers alt som flyter eller svømmer i havet, er intet mindre enn enormt. Men det krever blant annet at kvalkjøttet prekeveres og fryses ombord før det klargjøres til eksport. Det igjen krever større fartøy med innfrysingsmuligheter ombord. Større fartøy ville igjen ha betydd at man kunne begynne å fangste på større kvalarter, for eksempel finnkval og knølkval.

I samtale med en av Røsts erfarne kvalfangere tidligere i vår, fikk jeg presentert bekymringer for at større båter med industriell kapasitet, ville bety enda større motstand mot fangsten internasjonalt, à la det Japan opplever med sin såkalte forskningsfangst. Det er gode poenger.

Da det internasjonale moratoriet mot kvalfangst kom i 1987, var min far en av dem som sto på barrikadene for å åpne for fangst igjen. Selv var jeg tenåring, og fulgte debatten og alle de mer eller mindre vitenskapelige momentene som lå til grunn for moratoriet, nokså tett. Jeg lot meg vel fange litt i ungdommelig dårskap og engasjement, og var svært opprørt over mitt faderlige opphavs kamp for å få gjenopptatt fangsten. Det må tidvis ha vært tungt for min vanligvis så sindige far å først skulle stå i stormen ute i media og på andre plattformer og kjempe for kvalfangsten, for så å komme hjem og bli møtt av en sperreild av ungdommelig konfrontasjon fra meg. Det må ha føltes som å komme fra et Stalingrad der ute i offentligheten, til et hjemlig Hiroshima, så og si.

Etter hvert som prosessen skred frem, fikk jeg mer innblikk i hvilke krefter som sto bak motstanden mot den norske kvalfangsten. Det toppet seg med voldelige opptøyer under de årlige møtene i den Internasjonale kvalfangstkommisjonen (IWC), og at ukjente mennesker begynte å sende dårlig skjulte drapstrusler i brevs form til pappaen min. Folk som har gode argumenter, trenger vel ikke å ty til slike metoder, begynte jeg å lure.

Så skjønte jeg at de som sto bak kvalfangstmotstanden, enten det var politiske krefter, økonomiske krefter (kyllingindustrien og storfeindustrien, blant annet i USA) eller feilinformerte såkalte miljøvernere, hadde til dels sterkt vikariende motiver for sin fangstmotstand. En av dem som frontet motstanden i en stor, internasjonal miljøvernorganisasjon, livnærer seg i dag på Helgeland blant annet ved å sy selskinnsjakker. Så dypt stakk altså det.

I dag er kvalnæringen dessverre i tilbakegang. Det er det som sagt mulig å gjøre noe med.

Større fartøy og fangst på andre kvalarter vil kunne bidra til enda mer lønnsomhet, og til å sørge for at det ikke blir for mange av disse havets mastodonter der ute. Beregninger fra Havforskningsinstituttet viser at vågekvalbestanden i Barentshavet, som er anslått til rundt 100.000 dyr, årlig spiser om lag 1,8 millioner tonn levende materiale. To tredeler av dette er fisk, mens resten er krepsdyr og da hovedsakelig krill. Det er omtrent dobbelt så mye som det som fiskes av mennesker hvert år.

Ei bærekraftig kvalfangstnæring er ikke bare god sysselsetting, tradisjonsbæring og økonomi. Det er også godt miljøvern.

Kommentarer til denne saken