Høsten 1999, for 22 år siden, begynte jeg i min første lærerjobb på Kvaløysletta skole i Tromsø kommune. Jeg var utdannet geolog og de fleste studievennene mine dro rett ut i oljebransjen med god lønn og gode arbeidsvilkår. Jeg ønsket heller å bruke mitt engasjement og mine kunnskaper i klasserommet. Allerede fra første skoledag fikk vi beskjed om at det måtte spares! Det var verken råd til blyanter eller viskelær eller nye skolebøker, og utstyr til naturfagslaben kunne vi bare glemme. Kurs og reiser var ikke engang et spørsmål, og kaffen måtte vi betale for selv.

Etter hvert flyttet jeg over til fylkeskommunen og videregående skole. Det var som natt og dag. Laben var fylt av utstyr, vi fikk stadig kurs for å få faglig påfyll og motivasjon. Det var realfagssatsing med store bokstaver i hele fylket. Det var språkreiser med elevene og lærerutveksling med andre land. Det var gratis skolefrokost og lærebøker i alle fag. En utrolig inspirerende og utviklende tid som lærer. Men så kom kravet om sparing og kutt snikende inn også i fylket og den videregående skolen. Jeg husker at jeg måtte trampe inn på rektors kontor etter påbud om innkjøpsstopp og true med nedlegging av undervisning hvis jeg ikke fikk kjøpe fyrstikker til laben. Og nå er vi tilbake på samme nivå nok en gang. Aust-Lofoten vgs. skal spare flere millioner kroner det neste året, og skolesektoren i Nordland fylke skal kutte ett tosifret antall millioner. I tillegg er kommunene pålagt å spare inn store beløp i grunnskolen. Fra hvor skal pengene hentes?

Forrige uke var jeg på konferanse med Newton-nettverket i Bodø. 2,5 døgn sammen med 70 genuint interesserte pedagoger med utveksling av ideer, dypdykk i pedagogiske metoder og engasjerte foredrag om hvor viktig lærerens rolle er i klasserommet. Etter 2 år med nedstenging og restriksjoner hadde jeg glemt hvor fantastisk inspirerende og motiverende det er å møte andre engasjerte lærere. Konferansen startet med foredraget: «Deilig er jobben!» og avsluttet med foredraget «Tenk om det går!». Spørsmål som «Hvorfor valgte du å ta jobben som lærer?» Og «Hvorfor velger du fortsatt å være lærer? Og hva skal til for at du skal trives med jobben og lykkes i undervisningen?» Viktige spørsmål.

Med sparing og kutt, ingen skolebøker, ingen faglige oppdateringer og kurs, ingen ekskursjoner med elevene, ikke noe nytt utstyr til undervisning for å holde tritt med resten av utviklingen av samfunnet og ingen ekstra penger til å følge opp elevene som trenger det, stiller jeg meg stadig spørsmålet: Er det dette jeg skal bruke livet mitt til? Skal jeg slite meg ut ved å ta ekstra timer med elevene gratis fordi jeg mener de trenger det? Og skal jeg bruke tida mi på å søke kreative løsninger for å få tak i noen tusenlapper for å kunne ta med elevene på utviklende og miljøskapende aktiviteter? Eller ligge våken om natta og fundere over hvor jeg kan søke penger for å få tak i det utstyret som trengs for at elevene skal kunne være oppdatert på ny teknologi? I verdens rikeste land! Som liksom satser på utdanning.

Ja, undervisning koster. Dyktige lærere koster. Men uten alle de fantastiske menneskelige ressursene kan vi glemme kunnskapsrike og fornøyde elever og mål om at Norge skal være ledende i Det grønne skiftet. Og hva skal til for at dyktige og engasjerte lærere fortsetter å brenne for jobben sin og ikke søke seg ut av skoleverket? Lærerne trenger å holde seg oppdatert. Også vi trenger motivasjon i en travel hverdag. Elevene fortjener en skole som er et inspirerende sted med oppdatert utstyr og motiverte lærere.

Så kjære politikere, tenk dere nøye om før sparekniven skjærer så dypt inn til beinet at den viktigste ressursen finner seg noe annet å gjøre: Lærerne og det øvrige personalet som jobber i skoleverket.

Det er på tide at både elever, foreldre og lærere går sammen til felles folkeopprør.

Stopp kutt i skolen! Sats på skole og utdanning!