Denne avis førte nylig i pennen en leder som omhandler Nordlandssykehusets styres forslag til reduksjon av kommende års budsjett med 284 mill. kroner. Som jeg forstår det, er kuttene i all hovedsak lagt til de kliniske avdelinger, og tilsvarer 257 årsverk. Enn videre nedfelles at største andel blir å legge på kirurgisk avdeling med 74,8 årsverk.

I en annen artikkel samme dag uttaler Frida Andræ, at avdelingene allerede har funnet å kunne fjerne ca 55 stillinger, uvisst hvilke og hvor. Men siden hun sitter som Legeforeningens representant, antar jeg at dette refererer til stillinger som berører klinisk aktivitet.

Jeg minner om at man i sin tid kom sammen for å etablere sykehus med det ene formål å hjelpe og behandle mennesker i medisinsk nød. Alle vet at pasientvolumet, faglige framskritt og teknologiske muligheter har utviklet seg enormt over tid. Samfunnet har stort sett fulgt endringene med å legge til rette i form av utdanning, tidsrelevant lovgivning for spesialisthelsetjenesten, finansiering og administrative funksjoner.

Etter hvert som markedsøkonomiske, nærmest totalitære prinsipper, har inntatt helsevesenet, er styrets forslag om heftige målspesifikke kutt, verdt en kommentar. Og med bakgrunn i egen sans for analyser, har jeg en forenklet tankerekke: Sykehusfunksjonen er tuftet på fire «markeder». Først må det eksistere bygnings-og utstyrsmessige gode nok forutsetninger til forsvarlig drift. Dernest bør det være et stort nok tilfang av pasienter. Det tredje er løpende tilført kapital (budsjett) som forvaltes rasjonelt og målrettet. Det fjerde er tilstrekkelig og kompetent personell.

Disse fire henger tett og ufravikelig sammen, med kapital som selve limet. Men de oppsplittede underbudsjetter får tilsynelatende aldri nok kapital, og kan opptre som frie variable (vikarbruk). Ledelsen må følge dette nøye for å demme opp for uro og misbalanse, i dette tilfellet et brått og stort underskudd. Men hvordan kommer styret, med sin varierende kompetanse i forståelse av pasientomsorg, fram til at de kliniske avdelingerene skal blø så kraftig? Hvorfor ikke ledelse og administrasjonen? Hvorfor ikke der?

Jeg har trasket på norske operasjonssaler i 40 år og opplevde det ene regimet etter det andre. Ikke bare de underligste helseministre, men også en uhemmet oppsvulmet regional og lokal «ledelse», som dels ansatte hverandre (vennskap og partitilhørighet) og som i kor maste fram sitt mantra om at vi måtte bli mer «effektive». Akkurat som om deres møter, kurs, come togethers, etc. på hoteller osv., bar snev av effektivitet. For ikke å si hva de som opprinnelig ble ansatt for sin påberopte kompetanse, drysset av lukrative utredninger over diverse konsulenter.

Samtidig svulmet personalavdelingene opp til det absolutt bestridbare, og ble omdøpt til HR- (human resources) avdelinger. Disse fikk plass, lønn og titler under henvisning til ansvar og diverse kompetanse. Intet som vi enkle elementer i HR-spillet kunne se å gagne pasientene. Derimot, mange følte seg direkte nedverdiget til en HR-brikke av pop-up ledere, som ikke innså kompetansen lekke ut av huset og inn i det private.

I høst ble det med korte mellomrom gjort kjent at Nordlandssykehuset hadde et stort underskudd. Dette kom som en føljetong, og hadde preg av et pyramidalt spill som delvis kollapset. Samtidig var det flere som fant grunn til å etterspørre kostnader og ferdigstillelse av den rehabiliteringen som en i sin tid ganske lukket krets, mente var beste alternativ for å oppdatere bygningsmassen. Noen spør om det kan være et samrøre mellom bygge- og driftsutgifter som nå kommer for dagen. Dette må vel tilbakevises som kun av konspiratorisk verdi. Men det murres likevel, siden det antas å være et løpende oversiktlig system for lønn og drift. Like fullt er det på tide at offentligheten gjøres kjent med byggebudsjettets utvikling. Så får vi ellers bare undres over om underskuddet søkes forklart med pandemien.

Den våkne leser vil kanskje ha registrert den rungende tausheten fra klinisk personell. Er det frykt for hoderulling? Eller bare oppgitthet? Tiden er uansett moden for en byråkratisk dyneløfting. Avisens leder etterlyser en debatt om måten våre sykehus styres på. Det er i så fall et nasjonalt anliggende og bør tilsvarende gjelde andre offentlige sektorer.

Massive kutt retten mot kun behandlende personell bedrer kan hende bunnlinjen i budsjettet, men demmer dessverre opp for pasientflyten. Rasjonell reduksjon av antall ledere og tilsluttet personell, som meg bekjent ikke behandler noen syke eller lidende, må derimot ikke lenger være et tabu.